en åpenbar mangel

Jeg skulle ønske jeg brukte briller. Ser for meg at det hadde vært så mye lettere hvis jeg nå, midt i en gryende konsentrasjonsfase, kunne tatt brillene opp fra bordet, plassert dem foran øynene, ignorert den brennende følelsen de skaper der de hviler bak ørene og startet på oppgaven. Det hadde vært konsentrasjonsbrillene. Oppgavebrillene. Seriøst arbeid-brillene. Selve symbolet på at nå jobber jeg, nå er jeg en seriøs student med ambisiøse planer, en lovende spire i en verden av ukjent, spennende kunnskap som driver meg framover, utvider grenser for min akademiske horisont. Hjernen min ville fråtset i tunge artikler, og fingrene ville løpe over tastaturet, fulle av energi og pågangsmot. Jeg skal forandre verden. Jeg skal bli noe. Jeg skal utrette noe. Jeg er et intellektuelt fagmenneske som oser av kunnskap, myk og behagelig, men som hvis urettferdig behandlet eksploderer bak brillene, iskald og nådeløs, autoritær og saklig. Diskusjonsbrillene. Verdensvant-brillene. Den mørke innfatningen er konturene rundt meg som bunnsolid fagperson. Så skulle jeg tatt dem av, og pausen full av kaffe, skravling og latter skulle senke seg over meg, pakke meg inn i god samvittighet og fått meg i seng før behovet for søvn ikke lenger kunne tilfredsstilles på grunn av døgnets åpenbare mangel på timer.

Men jeg har ingen briller. Jeg differensierer ikke mellom arbeidstid og pausetid. Jeg overskrider leggetiden. Jeg hopper inn og ut av konsentrasjon og har ikke sett god samvittighet på flere måneder. Jeg lener meg på symboler jeg ikke har når klokken bikker fire og jeg enda ikke har skrevet et ord. På riktig oppgave. Selvfølgelig setter jeg stor pris på mitt rovfuglsyn. Men det skaper ingen mirakler.

the dark's closing

in. I think I'm safe for now 'cause I still haven't put nothing in my pockets.

every cloud

has a silver lining.

hei, treningsbloggen

Konfetti til alle; jeg har vært på trening igjen. Biceps er ikke fornøyd, men har enda ikke følt trang til å ty til silent treatment. Jeg er takknemlig, men velger å ikke juble for mye av den grunn. Se bare hva som skjedde i OL. Skinnet er solgt, men bjørnen vandrer fortsatt i Saltdalen, fornøyd og uvitende om sin planlagte skjebne. Bra for bjørnen. Dårlig for OL. Konklusjon: Ingen jubling før faren er over og biceps smiler igjen.

I morgen er planen å teste 1RM på beinpress. Regner med at resultatet er langt under pari, og velger å ikke utdype kommentaren noe ytterligere.

Solveig og biceps - et dypdykk i biceps uforklarlige, ubehagelige oppførsel og et forslag til løsning på problemet

Her om dagen var jeg på trening. Syklet litt som oppvarming og trente styrke på mage, rygg og armer. Jeg var fornøyd. Jeg hadde vært flink som hadde kommet meg ut av huset og ikke flyktet ut av treningssalen før etter litt under to timer, og kunne nyte en smoothie og en skive med salami hadde det ikke vært for at klokken var elleve og senga formelig hoppet ut av soverommet og kom og hentet meg.

I dag, to dager etterpå, er jeg ikke så fornøyd. Det har oppstått en konsentrert smerte i nedre del av biceps som har et mønster jeg, som tilsynelatende snart utdannet fysioterapeut, ikke klarer å forklare. Skal jeg først klage, kan jeg ærlig innrømme at jeg ikke trenger å kjenne så veldig godt etter for å lokalisere smerte andre steder. Hoftene for eksempel. Nederst i magen. I dag var det glatt, og selv om jeg ikke repeterte mitt spektakulære, men kraftig mislykkede, forsøk på å hoppe høyt og sprelle med beina i lufta for å unngå å falle når man løper til bussen, fikk jeg bekreftet det jeg egentlig alltid har visst: magen er med på å holde deg oppreist. Nederste del av magen også. Trampe hadde nok, i motsetning til Bambi, meget velutviklede magemuskler, om man da ikke velger å henge seg opp i hans enorme føtter og dermed mulig bedre forutsetning for isdansing. Joda, nederste del av magen er veldig med, og den tar ikke hensyn til at du har bestemt at den trenger restitusjon. At man ikke kan høre på seg selv.

Lett klaging må derimot vike for alvorlig klaging; Biceps. Jeg kan stå inne for at om ikke Helgerud og Hoffs 4x4-regime fungerer som det skal, gir det deg hvertfall følelsen av å ha trent i mange dager etterpå, i den grad to dager kan regnes som mange. Noe som likevel slår meg som litt rart, er til hvilken tid på dagen jeg blir klar over denne veldig lokaliserte, veldig konsentrerte smerten. Det var ikke morgenen dagen etter som jeg hadde forventet. Det kom på kvelden. Rundt klokken fem begynte armene min å svare "nei, tusen takk du, det der vil jeg ha meg frabedt" når jeg ønsket at de skulle rekke etter noe. "Herregud da", tenkte jeg. "Nå? Dere velger nå som et tidspunkt for trass?" De ga meg silent treatment og smertehugg resten av kvelden, men må ha blitt lei dette for da jeg stod opp i dag morges var de, mer eller mindre, fine, myke og blide. Hele arbeidsdagen var de fine, men da klokka slo to, magen begynte å rumle, pasientene var avsluttet og hodet koblet av, satte de i gang igjen. "Nei!" Sa de. "Slutt. La oss være i fred!" Så kom de med en regle som ikke passer seg i skrevet form, skrudde på smerten for fullt og lo en latter full av ondskap og skadefryd. Etter det har jeg ikke pratet med dem. Prøvde å inngå et kompromiss da jeg skulle bære en bærepose med mitt nyervervede speilreflekskamera oppover en tung bakke, men måtte gå hjem med uforrettet sak og en meget smertefull venstrearm.

For å forstå denne unormalt oppstående smerten kan det være lurt å oppsummere. Helst skulle jeg hatt en tabell, men det er ikke en del av tilbudet. Visstnok.

Oppsummering:
- Dag 1, kveld: Trening av biceps.
- Dag 2, morgen: Biceps ok.
- Dag 2, kveld: Biceps stikker ut surleppa, henger med hodet og nekter å lage mer enn 120 graders vinkel i albuen.
- Dag 3, morgen: Biceps ok.
- Dag 3, tidlig ettermiddag: Biceps trasser, er kompromissløs, innfører et heftig smerteregime ved hver overtredelse av deres egenproduserte regler.

Som man kan se av oversikten, er morgener ok, mens ettermiddag og kveld er preget av trening (engangsforeteelse), surlepper, trass og smerter. For å tenke videre rundt dette kan man spørre seg, hva er det man gjør om morgenen som man ikke gjør om kvelden? Eller omvendt? Ingenting som kan forklare smerter, fordi man skulle tro at biceps etter å ha klaget hele dagen er lykkelig over endelig å få legge seg i senga. Nøkkelen ligger i hva man gjør før morgenen og før kvelden. Man sover. Og man sover ikke.

Så, etter personlig erfaring, lettere forskning og tunge argumentasjoner og analyser, har jeg kommet fram til at man unngår biceps-trass ved hvile. Hvis jeg nå fører på en tung vitenskapelig tidsskriftsartikkel som kilde som støtter opp om mine funn, er det nok til å bli hjemme fra jobb?

kjære, har du med neglelakkfjerner?

Et siste innlegg i januar, og jeg lurer på hvorfor jeg finner meg selv hylende av fysisk smerte ved tanken på å "ta seg sammen", "konsentrere seg", "sette seg inn i noe nytt, spennende, men krevende". Det er ikke sikkert at det egentlig er verdt å tenke på. Kanskje er det like greit å slutte å tenke også bare gjøre som man gjør når man legger sammen klær eller spiller piano. En tanketom transe av gjøring. Foreløpig står det for meg som noe spennende, men krevende man må ta seg sammen for å klare, konsentrere seg og sette seg inn i på en ordentlig og grundig måte. Og da er jeg like langt. Eller kort, alt etter som.

Alt etter som. Som - alt, på en måte?

Drastisk fokusskifte:
Jeg har skrevet læringsmål.

"Læringsmål og arsenikk.
Alfa - omega i kunsten å drepe noen sakte og smertefullt."

simplicity in my heart

Jeg trykket på kjøp.
Så trykket jeg på gå til handlekurv.
Deretter på gå til kassen.
Så på bekreft bestilling.
Så på betal.

Vips.

Og om ca. én uke deiser det et speilreflekskamera ned i postkassa. Eller hentelappen fra postkontoret i hvert fall. Deretter er det igjen opp til meg selv.

hei, nye år

2010, du.

Det tenkte jeg ikke på da jeg pivoterte rundt meg selv en kjølig desemberdag i 1985 med en eneste tanke i hodet: Rangle, nå. Ikke visste jeg at jeg gledet meg til jul. Jeg visste ikke hva sommeren var, at trærne egentlig har blader, eller at Hvit Castello er bedre enn Brie i stort sett alle anledninger. Jeg visste ikke at det er ugunstig å spise stein eller at det ubønnhørlig gikk mot tider hvor jeg selv skulle få ansvaret for å stå opp om morgenen, kle på meg og få i meg mat. Riktig mat, vel og merke, ikke bare den maten jeg synes smaker godt. Jeg visste ikke at livet dreper gode menn og kvinner, at myke ting ikke alltid er snille eller at månen ikke var plassert på himmelen for meg alene. Jeg visste ikke at snøen kommer tilbake selv om den smelter og blir borte, at ulike dører lager ulik lyd og det er ikke alle lyder man vil høre, at folk blir syke, at hjerter knuses, at krav stilles eller at viljen til å gjennomføre noen ganger dingler fra råtten hamp og redningsmannskapene ofte er ute i streik. Jeg visste at rangla var der. Og jeg visste at jeg ville ha den. Også var jeg sulten.

Nå vet jeg alt det andre. I 2010 vet jeg alt det andre. Kunnskap og informasjon gjør deg til sjef, herre over situasjonen, keiser over egne kriger, mektig og maktfull, men akkurat nå er en preposisjon boltet fast foran og drar lasset i mistenkelig gal retning mens jeg hasper lemmer foran sansene og slepes videre i blind stillhet. Avmakt, for hvor skal du starte, hva skal du gjøre med alt, (i krigsføringstimen var jeg hos tannlegen), og jeg ønsker at jeg var tilbake i 1985. Etter jula. For den vil jeg gjerne vite at finnes.

Kjære 2010. Stem ut preposisjonen. På forhånd, takk.

Children's Adjustment to Parental Cancer - A Theoretical Model Development, you're going down.

Mandag 16. november og jeg og prokrastineringen har fortsatt et elsk-hat-forhold der vi vandrer hånd i hånd mot innleveringsfrister og uskarpe mål.

Gratulerer med dagen, Eline.

ansvarsfraskrivelse

Jeg er tror det er arkene med skrift på som er problemet. Det er ikke det at jeg ikke er i stand til å lese det som står der eller oversette det til noe innenfor min egen terminologi og begrepsverden. Det er ikke det at jeg ikke klarer å konsentrere meg om det som egentlig er oppgaven istendet for å bite på alle digresjonskrokene for så å bli slept fem timer i gal retning. Det er ikke det at når jeg endelig har tvunget meg dit jeg skal være (både i cyberspace og i real space) har kaffen blitt kald, og det er en kjensgjerning at ingen kan jobbe ordentlig uten kaffe ved sin side. Det er ikke meg. Det er ikke kaffen. Det er arkene med skrift på som har alt ansvaret for at øynene mine ikke har landet på dem lenge nok til å forstå hva de prøver å formidle. Jeg kan ikke noe for at de ikke har en innebygd pipeanretning som gjør at jeg kan ringe dem når de forsvinner. Ikke holder de innetidene sine og ikke står de opp til rett tid på døgnet. Jeg har forsøkt å si at nå får de jammen meg ta seg sammen for slik går det virkelig ikke an å oppføre seg. Da blir de lei seg, skrifta flyter utover til ei smørje og inni meg forbanner jeg kort lunte og blekkskrivere. Men det er ikke meg, ikke jeg som er problemet. Det kan man godt ha i bakhodet.

mye styr og en pizza

Etter å ha vært syk og rar i omtrent fem dager var jeg i går endelig på bedringens vei. Jeg trodde bedringens vei gikk til bunnpris for å kjøpe pizza, så jeg fulgte den, men selvfølgelig ble jeg igjen lurt av retningssansen (og feberfantasiene).

Dagens ordtak: ett skritt fram, fire tilbake - å være frisk er ikke det samme som å være frisk.

Jeg er til og med varm på øynene.

overlevelesesstrategi

Jeg har kaffe. Jeg er klar. Hit me world.

et annet sted

Underfundighetene ligger i kø foran føttene hennes, men hun kan ikke nå dem. Hun har ikke tid til underfundigheter akkurat nå.

Er det noen som leser dette?

på gjengrodde stier

Etter å ha stirret på ordet "management" i tre minutter uten å klare å vrenge hjernen nok til at den spytter ut den norske oversettelsen til mitt norske sammendrag av en engelsk artikkel, har jeg nå offentlig erklært at det er på tide å ta kvelden.

Jeg har funnet en skatt i dag.

Våren 1998 hørte 12 år gamle Solveig denne sangen på radioen. Hun hadde selvfølgelig hørt sangen tusen ganger tidligere, men denne gangen hørte hun stemmer. Nei, ikke inne i sitt eget hodet, de lærte hun å skille ut i tiårsalderen. Stemmene kom fra verdens beste film, og Solveig største interesse. Det var Kate og det var Leo. Deres udødelige kjærlighet til hverandre runget ut av radioen og Solveig satt med øyne som klinkekuler på gulvet til sine kjære besteforeldre, mens hun trakk til seg hvert eneste ord, hver eneste tone. Hun hørte den aldri mer igjen.

Så, en regntung høstdag i 2009, elleve år etter denne spektakulære dagen som har brent seg fast i Solveigs minne, skjer det noe. Etter elleve år med iherdig leting, på og av riktignok, men dog iherdig, er sangen på Spotify. Hun får tårer i øynene, kjærlighet i hjertet og minnene kommer veltende tilbake som en tsunami og tuller henne inn i en trygg kokong. Der er hun nå. Og hun deler gjerne.

bevernylonvilje

Jeg elsker Kari Bremnes.

Jeg hører på Beskyttelse mens jeg setter meg ved siden av noen på bussen selv om det er mange ledige dobbelseter hvor man kan boltre seg i plass og ensomhet. Saving the world, little by little. "Du har fakta bare en beskyttelse her i verden og den hete vilje." Bussen fylles opp, og det er flere som gjør det samme. Setter seg på enkeltseter ved siden av noen. Andre kommer inn i bussen, ser seg forvirret rundt som om de tenker "Hva er det som skjer med de sosiale normene? Hvor er min sosialt aksepterte busseteensomhet?", før de dumper ned på et ledig sete og tenker på noe annet. Field work, Solveig, tenker jeg. Studieområde 8 hadde hoppet i taket av ekstase over et slikt subtilt sosialt prosjekt. Jeg hopper ikke. Men jeg smiler, og elsker Kari mer og mer.

"Overlevelsesdrakten din hete vilje, og hvis den passa dæ da e du heldig. Det e fort gjort å få utdelt feil størrelse der." Akkurat nå er min fem størrelser for små. Den passer ikke en gang akkurat ikke. Vi er i to forskjellige univers, viljen min og jeg. Big is Beautiful, mens viljen min er rammet av anoreksia. Den stopper på leggene akkurat som buksene på Hennes & Mauritz og nekter å gå videre. Stopper på leggene og kommer ikke over, noe som fører til at hele resten av kroppen er fri for vilje. Jeg er uten beskyttelse fra leggene og opp. En tanke som ikke er mer skremmende enn at den kan skylles ned med vin.

"Så gikk du dæ vill, når du trudde at nu va du hjemme."
Det derimot.
Kan ikke skylles ned.
Med noe som helst.

noens eksamenskamp

Det er noens eksamen om få uker, og det er litt upassende fordi denne noen ikke klarer å konsentrere seg om sitt pensum. Hva gjør man da, spør noen seg, og drar fingrene mer eller mindre frustrert gjennom det mørke håret. Man prøver å drikke kaffe. Man sier til seg selv at i morgen, kjære noen, skal du på biblioteket. Akkurat da føler man seg veldig flink, og tenker at dette skal gå helt fint.

Det blir kveld, det blir morgen neste dag.

Da går det ikke. Da er det akkurat som om andre holder noen fast i senga og andre ting som kan distrahere noen fra å gjøre det noen skal. Man sitter bom fast. En ukjent kraft setter plutselig inn, aktiverer musklene i noens føtter til å reise seg, og får noen til å gå ned på kjøkkenet uten at noen har noe bestemt å ta seg til der nede. Det er rart. Man kan begynne å tro på romvesener av mindre.

brødsmuler og kald kaffe

Ikke i går.
I går husket hun ikke hvorfor man måtte ta av seg nattkjolen før man tok på seg de andre klærne. Hvorfor folk så rart på henne da hun spradet over gata i nattkjole og joggedress for å gå og kjøpe brød i butikken. I butikken som hun hadde handlet i siden 1989. Da Berlinmuren falt, bygde de denne butikken. Stor og fin med tre typer brød og cornflakes. I går kunne hun ikke skjønne hva hun gjorde der. Så hun gikk hjem. I går husket hun ikke at hun måtte pusse tennene før hun gikk og la seg. Med alle klærne på. I dag har hun en ekkel smak i munnen.

Ikke i dag.
I dag husker hun ikke hvorfor hun må vanne blomstene. I dag vet hun ikke hvorfor de bøyer hodet ned mot bakken som om alvorligheten av en dårlig nyhet nettopp har senket seg over kronbladene. I dag er hun ikke sikker på hvorfor hun snubler i dørstokken hver gang hun går fra stua til kjøkkenet. Hun kan ikke skjønne hvorfor kaffen ikke blir varm. Kjelen med vann står da på plata. Den samme kokeplata hun har brukt i snart 63 år. Eller byttet de komfyr i 1989? Joda, det gjorde de. Hun nikker anerkjennende til seg selv. De byttet komfyr i 1989. Da Berlinmuren falt, byttet de komfyr, men jommen har de hatt den samme siden. I dag skjønner hun ikke hvorfor den ikke virker. Eller hvorfor det lukter vondt i kjøleskapet.

Ikke i morgen.
I morgen husker hun ikke hvem jeg er.
I morgen har hun glemt seg selv.

for sent

Jeg har kaffe som fortsatt er så varm at det går an å drikke den. To minutter til, og den går i vasken. Man rekker å drikke mye kaffe på to minutter. Det er lurt å drikke kaffe. Det låser den ene hånden fast til en aktivitet som trenger konsentrasjon, og man kan derfor ikke klippe sitt eget hår i ujevne lengder uten å se seg i speilet. Eller legge fransk manikyr på altfor korte negler.

Jeg skulle ønske jeg begynte å drikke kaffe litt tidligere.

[SENSURERT GRUNNET UFIN ORDBRUK]

Løsning:

jeg prøvde, men klasket rett i bakken

Hver gang jeg er på tur inn i effektivt skolemodus, får jeg en voldsom trang til å være kreativ. Jeg skriver og spiller piano og synger høyt og lenge slik at alle flykter fra stua og inn i sine respektive bomberom. Jeg danser med støvsugeren og har lange dialoger med støvkluten, som er rosa, fra Frogner og nokså konservativ når det kommer til måter å gjøre rent på. Ikke det at rengjøring er spesielt kreativt, men det er et resultat av utnyttet energi. Feil utnyttet energi. Jeg må finne en måte å kanalisere den riktig. Lede den på rett spor. Så langt har det slått fullstendig feil. Derfor dette innlegget.

Resultat av dagens kreativitet: (Hvorfor det alltid er, eh, ikke så positivt vites ikke.)

Hun satt på stolen av hard plast som stod ved siden av senga. Hånden hennes holdt hun mellom sine. Den var slapp og tung, men hun nektet å slippe. Aldri skulle hun slippe. Hun skulle følge henne overalt. Hun hadde bestemt seg for det, selv om hun innerst inne visste at det var for sent. For det hatet hun verden. Hun fikk ikke lov å følge henne inn i skyggene. Hun måtte stå igjen i lyset. Det grelle sykehuslyset, som hoverte over henne og gjorde de blå ringene under øynene svarte, det skitne håret mer oljete og framhevet saltstripene på kinnene som evige arr. Og hun var i live. I det hånlige skinnet var hun smertelig i live. Hun hadde kjent henne dra. Sett at hun forsvant. Hånda i hennes hadde visnet, og øynene hadde stivnet til store, havgrønne klinkekuler. Hun hadde ikke klart å lukke dem selv, så sykepleieren hadde gjort det. Nå så hun ut som om hun sov. Det var nesten verre. Det så ut som om hun kunne våkne opp. Hun visste at det var en løgn. At hun ikke kom til å gi fra seg et sukk hvis hun kysset henne på kinnet. At hun ikke kom til å grynte søvnig hvis hun sa navnet hennes. Hun hadde ikke lenger et navn. Derfor sa hun ingenting. Derfor satt hun bare der. Med hånden i sin, og holdt fast for harde livet. Selv om hun visste at hun hadde tapt.