Children's Adjustment to Parental Cancer - A Theoretical Model Development, you're going down.

Mandag 16. november og jeg og prokrastineringen har fortsatt et elsk-hat-forhold der vi vandrer hånd i hånd mot innleveringsfrister og uskarpe mål.

Gratulerer med dagen, Eline.

ansvarsfraskrivelse

Jeg er tror det er arkene med skrift på som er problemet. Det er ikke det at jeg ikke er i stand til å lese det som står der eller oversette det til noe innenfor min egen terminologi og begrepsverden. Det er ikke det at jeg ikke klarer å konsentrere meg om det som egentlig er oppgaven istendet for å bite på alle digresjonskrokene for så å bli slept fem timer i gal retning. Det er ikke det at når jeg endelig har tvunget meg dit jeg skal være (både i cyberspace og i real space) har kaffen blitt kald, og det er en kjensgjerning at ingen kan jobbe ordentlig uten kaffe ved sin side. Det er ikke meg. Det er ikke kaffen. Det er arkene med skrift på som har alt ansvaret for at øynene mine ikke har landet på dem lenge nok til å forstå hva de prøver å formidle. Jeg kan ikke noe for at de ikke har en innebygd pipeanretning som gjør at jeg kan ringe dem når de forsvinner. Ikke holder de innetidene sine og ikke står de opp til rett tid på døgnet. Jeg har forsøkt å si at nå får de jammen meg ta seg sammen for slik går det virkelig ikke an å oppføre seg. Da blir de lei seg, skrifta flyter utover til ei smørje og inni meg forbanner jeg kort lunte og blekkskrivere. Men det er ikke meg, ikke jeg som er problemet. Det kan man godt ha i bakhodet.

mye styr og en pizza

Etter å ha vært syk og rar i omtrent fem dager var jeg i går endelig på bedringens vei. Jeg trodde bedringens vei gikk til bunnpris for å kjøpe pizza, så jeg fulgte den, men selvfølgelig ble jeg igjen lurt av retningssansen (og feberfantasiene).

Dagens ordtak: ett skritt fram, fire tilbake - å være frisk er ikke det samme som å være frisk.

Jeg er til og med varm på øynene.