overlevelesesstrategi

Jeg har kaffe. Jeg er klar. Hit me world.

et annet sted

Underfundighetene ligger i kø foran føttene hennes, men hun kan ikke nå dem. Hun har ikke tid til underfundigheter akkurat nå.

Er det noen som leser dette?

på gjengrodde stier

Etter å ha stirret på ordet "management" i tre minutter uten å klare å vrenge hjernen nok til at den spytter ut den norske oversettelsen til mitt norske sammendrag av en engelsk artikkel, har jeg nå offentlig erklært at det er på tide å ta kvelden.

Jeg har funnet en skatt i dag.

Våren 1998 hørte 12 år gamle Solveig denne sangen på radioen. Hun hadde selvfølgelig hørt sangen tusen ganger tidligere, men denne gangen hørte hun stemmer. Nei, ikke inne i sitt eget hodet, de lærte hun å skille ut i tiårsalderen. Stemmene kom fra verdens beste film, og Solveig største interesse. Det var Kate og det var Leo. Deres udødelige kjærlighet til hverandre runget ut av radioen og Solveig satt med øyne som klinkekuler på gulvet til sine kjære besteforeldre, mens hun trakk til seg hvert eneste ord, hver eneste tone. Hun hørte den aldri mer igjen.

Så, en regntung høstdag i 2009, elleve år etter denne spektakulære dagen som har brent seg fast i Solveigs minne, skjer det noe. Etter elleve år med iherdig leting, på og av riktignok, men dog iherdig, er sangen på Spotify. Hun får tårer i øynene, kjærlighet i hjertet og minnene kommer veltende tilbake som en tsunami og tuller henne inn i en trygg kokong. Der er hun nå. Og hun deler gjerne.

bevernylonvilje

Jeg elsker Kari Bremnes.

Jeg hører på Beskyttelse mens jeg setter meg ved siden av noen på bussen selv om det er mange ledige dobbelseter hvor man kan boltre seg i plass og ensomhet. Saving the world, little by little. "Du har fakta bare en beskyttelse her i verden og den hete vilje." Bussen fylles opp, og det er flere som gjør det samme. Setter seg på enkeltseter ved siden av noen. Andre kommer inn i bussen, ser seg forvirret rundt som om de tenker "Hva er det som skjer med de sosiale normene? Hvor er min sosialt aksepterte busseteensomhet?", før de dumper ned på et ledig sete og tenker på noe annet. Field work, Solveig, tenker jeg. Studieområde 8 hadde hoppet i taket av ekstase over et slikt subtilt sosialt prosjekt. Jeg hopper ikke. Men jeg smiler, og elsker Kari mer og mer.

"Overlevelsesdrakten din hete vilje, og hvis den passa dæ da e du heldig. Det e fort gjort å få utdelt feil størrelse der." Akkurat nå er min fem størrelser for små. Den passer ikke en gang akkurat ikke. Vi er i to forskjellige univers, viljen min og jeg. Big is Beautiful, mens viljen min er rammet av anoreksia. Den stopper på leggene akkurat som buksene på Hennes & Mauritz og nekter å gå videre. Stopper på leggene og kommer ikke over, noe som fører til at hele resten av kroppen er fri for vilje. Jeg er uten beskyttelse fra leggene og opp. En tanke som ikke er mer skremmende enn at den kan skylles ned med vin.

"Så gikk du dæ vill, når du trudde at nu va du hjemme."
Det derimot.
Kan ikke skylles ned.
Med noe som helst.

noens eksamenskamp

Det er noens eksamen om få uker, og det er litt upassende fordi denne noen ikke klarer å konsentrere seg om sitt pensum. Hva gjør man da, spør noen seg, og drar fingrene mer eller mindre frustrert gjennom det mørke håret. Man prøver å drikke kaffe. Man sier til seg selv at i morgen, kjære noen, skal du på biblioteket. Akkurat da føler man seg veldig flink, og tenker at dette skal gå helt fint.

Det blir kveld, det blir morgen neste dag.

Da går det ikke. Da er det akkurat som om andre holder noen fast i senga og andre ting som kan distrahere noen fra å gjøre det noen skal. Man sitter bom fast. En ukjent kraft setter plutselig inn, aktiverer musklene i noens føtter til å reise seg, og får noen til å gå ned på kjøkkenet uten at noen har noe bestemt å ta seg til der nede. Det er rart. Man kan begynne å tro på romvesener av mindre.