every cloud

has a silver lining.

hei, treningsbloggen

Konfetti til alle; jeg har vært på trening igjen. Biceps er ikke fornøyd, men har enda ikke følt trang til å ty til silent treatment. Jeg er takknemlig, men velger å ikke juble for mye av den grunn. Se bare hva som skjedde i OL. Skinnet er solgt, men bjørnen vandrer fortsatt i Saltdalen, fornøyd og uvitende om sin planlagte skjebne. Bra for bjørnen. Dårlig for OL. Konklusjon: Ingen jubling før faren er over og biceps smiler igjen.

I morgen er planen å teste 1RM på beinpress. Regner med at resultatet er langt under pari, og velger å ikke utdype kommentaren noe ytterligere.

Solveig og biceps - et dypdykk i biceps uforklarlige, ubehagelige oppførsel og et forslag til løsning på problemet

Her om dagen var jeg på trening. Syklet litt som oppvarming og trente styrke på mage, rygg og armer. Jeg var fornøyd. Jeg hadde vært flink som hadde kommet meg ut av huset og ikke flyktet ut av treningssalen før etter litt under to timer, og kunne nyte en smoothie og en skive med salami hadde det ikke vært for at klokken var elleve og senga formelig hoppet ut av soverommet og kom og hentet meg.

I dag, to dager etterpå, er jeg ikke så fornøyd. Det har oppstått en konsentrert smerte i nedre del av biceps som har et mønster jeg, som tilsynelatende snart utdannet fysioterapeut, ikke klarer å forklare. Skal jeg først klage, kan jeg ærlig innrømme at jeg ikke trenger å kjenne så veldig godt etter for å lokalisere smerte andre steder. Hoftene for eksempel. Nederst i magen. I dag var det glatt, og selv om jeg ikke repeterte mitt spektakulære, men kraftig mislykkede, forsøk på å hoppe høyt og sprelle med beina i lufta for å unngå å falle når man løper til bussen, fikk jeg bekreftet det jeg egentlig alltid har visst: magen er med på å holde deg oppreist. Nederste del av magen også. Trampe hadde nok, i motsetning til Bambi, meget velutviklede magemuskler, om man da ikke velger å henge seg opp i hans enorme føtter og dermed mulig bedre forutsetning for isdansing. Joda, nederste del av magen er veldig med, og den tar ikke hensyn til at du har bestemt at den trenger restitusjon. At man ikke kan høre på seg selv.

Lett klaging må derimot vike for alvorlig klaging; Biceps. Jeg kan stå inne for at om ikke Helgerud og Hoffs 4x4-regime fungerer som det skal, gir det deg hvertfall følelsen av å ha trent i mange dager etterpå, i den grad to dager kan regnes som mange. Noe som likevel slår meg som litt rart, er til hvilken tid på dagen jeg blir klar over denne veldig lokaliserte, veldig konsentrerte smerten. Det var ikke morgenen dagen etter som jeg hadde forventet. Det kom på kvelden. Rundt klokken fem begynte armene min å svare "nei, tusen takk du, det der vil jeg ha meg frabedt" når jeg ønsket at de skulle rekke etter noe. "Herregud da", tenkte jeg. "Nå? Dere velger nå som et tidspunkt for trass?" De ga meg silent treatment og smertehugg resten av kvelden, men må ha blitt lei dette for da jeg stod opp i dag morges var de, mer eller mindre, fine, myke og blide. Hele arbeidsdagen var de fine, men da klokka slo to, magen begynte å rumle, pasientene var avsluttet og hodet koblet av, satte de i gang igjen. "Nei!" Sa de. "Slutt. La oss være i fred!" Så kom de med en regle som ikke passer seg i skrevet form, skrudde på smerten for fullt og lo en latter full av ondskap og skadefryd. Etter det har jeg ikke pratet med dem. Prøvde å inngå et kompromiss da jeg skulle bære en bærepose med mitt nyervervede speilreflekskamera oppover en tung bakke, men måtte gå hjem med uforrettet sak og en meget smertefull venstrearm.

For å forstå denne unormalt oppstående smerten kan det være lurt å oppsummere. Helst skulle jeg hatt en tabell, men det er ikke en del av tilbudet. Visstnok.

Oppsummering:
- Dag 1, kveld: Trening av biceps.
- Dag 2, morgen: Biceps ok.
- Dag 2, kveld: Biceps stikker ut surleppa, henger med hodet og nekter å lage mer enn 120 graders vinkel i albuen.
- Dag 3, morgen: Biceps ok.
- Dag 3, tidlig ettermiddag: Biceps trasser, er kompromissløs, innfører et heftig smerteregime ved hver overtredelse av deres egenproduserte regler.

Som man kan se av oversikten, er morgener ok, mens ettermiddag og kveld er preget av trening (engangsforeteelse), surlepper, trass og smerter. For å tenke videre rundt dette kan man spørre seg, hva er det man gjør om morgenen som man ikke gjør om kvelden? Eller omvendt? Ingenting som kan forklare smerter, fordi man skulle tro at biceps etter å ha klaget hele dagen er lykkelig over endelig å få legge seg i senga. Nøkkelen ligger i hva man gjør før morgenen og før kvelden. Man sover. Og man sover ikke.

Så, etter personlig erfaring, lettere forskning og tunge argumentasjoner og analyser, har jeg kommet fram til at man unngår biceps-trass ved hvile. Hvis jeg nå fører på en tung vitenskapelig tidsskriftsartikkel som kilde som støtter opp om mine funn, er det nok til å bli hjemme fra jobb?