jeg prøvde, men klasket rett i bakken

Hver gang jeg er på tur inn i effektivt skolemodus, får jeg en voldsom trang til å være kreativ. Jeg skriver og spiller piano og synger høyt og lenge slik at alle flykter fra stua og inn i sine respektive bomberom. Jeg danser med støvsugeren og har lange dialoger med støvkluten, som er rosa, fra Frogner og nokså konservativ når det kommer til måter å gjøre rent på. Ikke det at rengjøring er spesielt kreativt, men det er et resultat av utnyttet energi. Feil utnyttet energi. Jeg må finne en måte å kanalisere den riktig. Lede den på rett spor. Så langt har det slått fullstendig feil. Derfor dette innlegget.

Resultat av dagens kreativitet: (Hvorfor det alltid er, eh, ikke så positivt vites ikke.)

Hun satt på stolen av hard plast som stod ved siden av senga. Hånden hennes holdt hun mellom sine. Den var slapp og tung, men hun nektet å slippe. Aldri skulle hun slippe. Hun skulle følge henne overalt. Hun hadde bestemt seg for det, selv om hun innerst inne visste at det var for sent. For det hatet hun verden. Hun fikk ikke lov å følge henne inn i skyggene. Hun måtte stå igjen i lyset. Det grelle sykehuslyset, som hoverte over henne og gjorde de blå ringene under øynene svarte, det skitne håret mer oljete og framhevet saltstripene på kinnene som evige arr. Og hun var i live. I det hånlige skinnet var hun smertelig i live. Hun hadde kjent henne dra. Sett at hun forsvant. Hånda i hennes hadde visnet, og øynene hadde stivnet til store, havgrønne klinkekuler. Hun hadde ikke klart å lukke dem selv, så sykepleieren hadde gjort det. Nå så hun ut som om hun sov. Det var nesten verre. Det så ut som om hun kunne våkne opp. Hun visste at det var en løgn. At hun ikke kom til å gi fra seg et sukk hvis hun kysset henne på kinnet. At hun ikke kom til å grynte søvnig hvis hun sa navnet hennes. Hun hadde ikke lenger et navn. Derfor sa hun ingenting. Derfor satt hun bare der. Med hånden i sin, og holdt fast for harde livet. Selv om hun visste at hun hadde tapt.