directors cut

Klokken er ti på halv elleve. Ute lukter det sommerkveld i Verona og småfuglene har akkurat sovnet. Min hand å holde i er opptatt med å spise pizza i Bø i Telemark, men jeg har vin og Kari Bremnes. I will survive.

Apropos ingenting av det overnevnte har jeg en undring. Hvem er det som finner på eksempelsetningene i ordbøkene? Kan man være spesielt ansatt til å gjøre akkurat det? Jeg skulle ønske at tankerekken som ledet opp til disse setningene også var tatt med i ordboka. Eller at man kunne kjøpe en ekstrautgave. Directors cut, special edition. Jeg ville kjøpt den. Uten å blunke.

Fra ordnett.no:

Flau:
- (skamfull) - han syntes det var flaut å leke med dukker.
(Sjefen ser på meg. Å ikke forberede seg til dette møtet var skikkelig, skikkelig, skikkelig dumt. Notis til selv: må legge om prioriteringene. Jobb foran hensynsløs flørting med kolleger. Dette er flaut. Gah, jeg håper jeg ikke rødmer! Hm. Hvor har jeg denne følelsen fra. Æh. Flashback! Jah! Idé! Takk, ekle barndom! "Kjartan?" Æsj, den stemmen. Argusøyne. Ikke spy, ikke spy, ikke spy. "Har du noe på flau, skamfull?" "Han syntes det var skikkelig, skikkelig flaut å leke med dukker." "Hm. Vi dropper skikkelig. Ellers bra.")

- (platt) stupid - he was a virtual fountain of stupid jokes.
(Jeg sitter på kontoret i Oslo og ser ut av vinduet. Utenfor travler folk forbi. Hm. Travler. Et nytt verb? Mulig. Oj, han hadde rare sko. Og sleik. Haha. Hadde ikke håret vært lyst, kunne han vært Ari Behn. Lysfontene. Fokuser! Arbeidet kaller. Lysfontene. For en dust. Jah. Stupid, stupid. Hva er skikkelig dumt? Jokes! Light Fountain of stupid jokes. Njææ. "Hei, Petter, har du hørt virtual barbershop på youtube? Haha, jeg trodde han skulle klippe av ørene mine!" Virtual fountain. Bra. Skikkelig bra.)

Ekkelt:
- han syntes det var ekkelt å stå i skammekroken.
(Kanskje ingen ser det hvis jeg vrir dataen litt mer til høyre. Sånn, det skulle være passe. Jess, da er det bare å surfe i vei. Nei. Ingen oppdateringer på såpeserie. Æh! Og deeeer gikk internett. Fint. Flott! Orker ikke å jobbe. Tralalala. Hvordan var det pennetrikset igjen. Hm. Rundt tommelen, sånn ja. Også veldig fort. Forbanna tyngdekraft! Ingenting virker i dag! Er det forresten fysisk mulig? Nei, nå. Arbeidet kaller. Hm, ting som rimer på ekkelt. Spekkelt, tekkelt, tacky. Hm. Klekkelt. Klekkelig. En klekkelig sum. Åh, det skulle jeg hatt. Ting går bare ut av kontoen. Eller de blir stående der til jeg finner bankluringen, eh, hva heter det? Trykkeren? Den svarte greia med en knapp på? Tallkasteren. Æh, jeg må bla i glemmeboken. (Synger:) Jeg må bla i glemmeboken. Har glemt så mye at jeg må i skammekroken. Der er det ekkelt å stå. Fordi veggene er altfor små. Hah! Tada! Ferdig med den. Bare 300 igjen før dagen er ferdig. Mat. Jeg må ha mat.)

Snakke:
- torturistene fikk fangen til å snakke
(Hm. Kanskje de andre tror at blafringen de hører er gamle ordbøker og ikke VG. Hva hvis jeg blar i begge to samtidig, og litt ekstra hardt i ordboka. Oxford dictionary har store ark. Store ark = mye lyd. Smart. VG i dag, ja. Mira om å slå sine nærmeste, kultur s. 10. Ja, joda, vold og kultur. Kan se at det hører sammen. Mira og kultur også, forsåvidt. Hm. Spesielt inspirert av Se og Hør i dag. Ingen trasige greier? Joh, der nede, ja. Torturistene fikk fangen til å snakke. Ja, den tar jeg. Fint det. Pause!)

- litt vennlig press var alt som skulle til for å få ham til å snakke.
(Fy f... jeg må tisse! "Nei du får ikke låne visakortet mitt til å betale den sydenturen! Jeg nekter å legge ut for 10 stykker til Lanzarote!" Hm-hm-hm, kan ikke snakke mer, nå må jeg snart hjelpe til med hendene. Det vil ta seg ut. Rykte om å ta på seg selv i offentlighet eller punge ut med passe penger. Punge ut. For et ordvalg. Hva er det hun sier? Jeg kan ikke konsentrere meg helt akkurat så veldig. Forbanna lukkemuskel! Og masemenneske! Hvor er ut? "Her er kortet! Hvor er do?" "Hva er koden?" Løpe, eh, nei, det gikk ikke i det hele tatt. Flyte bortover. Det er fint. Flyte. "8762!" Ah, do! Himmel på jord! Blackmail kalles det der. Blanding av jobb og privatliv. Jaja. Ingen kommer til å tenke noe videre over det uansett. Hvor mye koster egentlig den sydenturen?)

this thing called makkverk

Ingen steder i hele meg har lyst til å dra tilbake til Trondheim. Enda. Påska er mentalt uferdig, fragmenter av den ligger strødd overalt og ingen har orket å pusle den sammen. Nå var plutselig vinteren ferdig, våren penser seg selv inn på stasjonen med praksiser, eksamener og stopp i lånekassens giverglede. Man skal kunne sin anatomi, sin sykdomslære og sine tiltak. Man skal formidle dem til andre, levende mennesker med ordentlige, levende problemer. Man skal bære sitt ansvar, kaste lys i hjørnene og bli 24 år. Har man lyst til dette akkurat nå?

Nei.

Dette derimot; et klart ja:

små engler, mye snø

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne nesten ikke lenger se snøenglene hun og datteren hadde laget noen timer tidligere. De hadde ledd og kastet snø på hverandre. Nesten som før. Nesten som da du var med. De hadde tent lys i englevingene, og den lille hadde skutt fram surleppa da vinden blåste dem ut før hun rakk å gjøre det. I et lite sekund var du ute av tankene hennes. Da de stod og beundret verket de valgte å kalle "Små engler, mye snø" var de begge lykkelige. Et øyeblikks salighet før det igjen slo henne midt i magen, så hardt at hun måtte sette seg ned. "Går det bra, mamma?"

Hun valgte å huske deg som hennes. Som en del av henne selv, der du sprang ut i snøen ved første snøfall, strakte hendene opp i luften, kastet hodet bakover og smilte med hele kroppen. Fnuggene satte seg i det mørke håret, og da du kom inn, klar for kaffen hun rakte deg, kalte de deg en isprinsesse. "Min isprinsesse", hadde hun hvisket, og kysset deg forsiktig så krystallene ikke skulle falle ut.

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne høre den rytmiske pusten til den lille i sofaen som fortalte at hun var langt, langt borte. Det var en trygghet i det, samtidig som savnet strammet grepet når lyden gikk ut av huset, og gjorde så vondt at hun måtte konsentrere seg for å få puste.

"Vi hadde deg en stund", hvisket hun ned i kaffekoppen.
"Takk for det."

tapt

Det er sent. Jeg skulle sovet for lenge siden. Det skjedde angiveligvis ikke. Angiveligvis. Kan man bruke det? Nei. Ikke så veldig. Tydeligvis. Åpenbart. Tilsynelatende. Kan man bruke. Men ikke angiveligvis. Det som skjedde i stedet for at øynene lukket seg og jeg forsvant fra meg selv, var at de forble åpne og jeg forsvant i denne:



Nå kan jeg den. Da gjenstår det bare å vente på at vidunderet av en sangstemme skal bosette seg i halsen min.

problemfokusering

Jeg husker nå hvorfor bloggen gikk på veggen sist jeg prøvde å ta den opp igjen. Og gangen før der. Og før der. Og før der. Det er tomt. Jeg finner ingenting å skrive om. Livet mitt er ikke så fascinerende at det er nødvending å publisere meg selv i tide og utide, selv om jeg har aldri så lyst til det. Som tidligere dramastudent har man alltid behov for eksponere seg for alt og alle. Mangel på tilfredsstilt behov framprovoserer karftige abstinenser, noe som igjen, hvis urørt, gjør at man ramler inn i eksponeringstristhet og depresjon over å bare være en person. Seg selv. Æ være seg selv for seg selv og andre. Uutholdelig. Så, hva gjør man da?

En kort skisse av situasjonen
Utgangspunkt: å ville skrive blog.
Problem: å ikke ha noe å skrive om.
Løsning: (opp ned nederst på siden)

Det oppstod en hake. Ikke kan jeg skrive opp ned, og siden dette er cyberspace har siden ingen avgrensning, så det finnes ikke noe nederst. Jeg stiller spørsmål med min hengivenhet til cyberspace.

æ e egentlig en danser

Jeg er dypt forelsket i Kari Bremnes.

konsekvens av skalpell i munnen

Jeg har et krater i munnen min. Hvis du har noe du vil skjule for verden er det bare å ta kontakt. Det er enda ledig plass.