problemfokusering

Jeg husker nå hvorfor bloggen gikk på veggen sist jeg prøvde å ta den opp igjen. Og gangen før der. Og før der. Og før der. Det er tomt. Jeg finner ingenting å skrive om. Livet mitt er ikke så fascinerende at det er nødvending å publisere meg selv i tide og utide, selv om jeg har aldri så lyst til det. Som tidligere dramastudent har man alltid behov for eksponere seg for alt og alle. Mangel på tilfredsstilt behov framprovoserer karftige abstinenser, noe som igjen, hvis urørt, gjør at man ramler inn i eksponeringstristhet og depresjon over å bare være en person. Seg selv. Æ være seg selv for seg selv og andre. Uutholdelig. Så, hva gjør man da?

En kort skisse av situasjonen
Utgangspunkt: å ville skrive blog.
Problem: å ikke ha noe å skrive om.
Løsning: (opp ned nederst på siden)

Det oppstod en hake. Ikke kan jeg skrive opp ned, og siden dette er cyberspace har siden ingen avgrensning, så det finnes ikke noe nederst. Jeg stiller spørsmål med min hengivenhet til cyberspace.