små engler, mye snø

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne nesten ikke lenger se snøenglene hun og datteren hadde laget noen timer tidligere. De hadde ledd og kastet snø på hverandre. Nesten som før. Nesten som da du var med. De hadde tent lys i englevingene, og den lille hadde skutt fram surleppa da vinden blåste dem ut før hun rakk å gjøre det. I et lite sekund var du ute av tankene hennes. Da de stod og beundret verket de valgte å kalle "Små engler, mye snø" var de begge lykkelige. Et øyeblikks salighet før det igjen slo henne midt i magen, så hardt at hun måtte sette seg ned. "Går det bra, mamma?"

Hun valgte å huske deg som hennes. Som en del av henne selv, der du sprang ut i snøen ved første snøfall, strakte hendene opp i luften, kastet hodet bakover og smilte med hele kroppen. Fnuggene satte seg i det mørke håret, og da du kom inn, klar for kaffen hun rakte deg, kalte de deg en isprinsesse. "Min isprinsesse", hadde hun hvisket, og kysset deg forsiktig så krystallene ikke skulle falle ut.

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne høre den rytmiske pusten til den lille i sofaen som fortalte at hun var langt, langt borte. Det var en trygghet i det, samtidig som savnet strammet grepet når lyden gikk ut av huset, og gjorde så vondt at hun måtte konsentrere seg for å få puste.

"Vi hadde deg en stund", hvisket hun ned i kaffekoppen.
"Takk for det."