på vona

Da er det omtrent ni dager til siste eksamen, jeg har lyst til å si for alltid, men må før eller siden sikkert børste av skole-hjernen igjen. Ni usle dager. Uten høydepunkt. Dagene nå glir inn i hverandre og blir til én lang dag med små power naps, eller krafthviler, spredt ut over de 24 timene døgnet sies å ha. Jeg merker lite til dem. Nå blir det nesten ikke mørkt heller. Det eneste som gjør at jeg merker at det er natt, er flaggermusa som har funnet et ledig luftrom, omringet av trær på alle kanter rett utenfor soveromsvinduet. I perioder lurer jeg på om den har satt seg fast, og ikke ser at hvis den bare flyr tre meter høyere så er det fri passasje til hvorhen den måtte ønske. Den om det. Jeg om meg. Dette er selvfølgelig etter at jeg har lagt både klokka og mobilen på hver sine respektive plasser, og teipet over tiden på datamaskinen for at døgnet skal få bestemme seg selv. Jobb når du er effektiv. Ikke etter klokka. Dette hadde fungert veldig mye bedre hvis jeg hadde kjent forskjell på effektiv og ineffektiv. Nå er det litt på lykke og fromme. Mest på fromme.

fromme (bare i uttrykk)
på lykke og fromme: planløst; på måfå; på vona; tilfeldig.

Nynorsk:
på lykke og fromme: på von og våge

Jeg er på en våge. Ni usle dager. Og pusten er fri.

etterpå

Med gnagsår i magen sitter hun i kvikkleire. Typisk ugunstig. Men fordi det nettopp forsvant en hånd, blir hun sittende. En hånd hun kysset inne i et smug, et stjålet privat øyeblikk. En hånd hun holdt i ved mørkets frambrudd. En hånd hun dro i for å få med på tur. En hånd hun fanget da den snublet. En hånd hun slet i for å få opp. Slet. Lenge. Og gråtende. Men noen ting er man ganske enkelt ikke sterkere enn. Tyngdekraften for eksempel. Verdens sterkeste mann. Toget. Samfunnsnormer. De som sitter under kvikkleiren og krever det de ser på som sitt. Ikke sterkere enn. Uflaks. Så hun blir sittende og stirre på punktet hvor hun så henne sist. Håpet om at det skal være en ond spøk sitrer fortsatt i kroppen. Tulla, tadaa, jeg er ikke død, så du ikke alle feilene, så du ikke trådene som sikret meg til jorden, så du ikke klippingen og limingen, mikrofonen som kom inn i bildet, kameraene som zoomet inn på ansiktsuttrykket ditt da leiren kvalte meg levende, latteren bak alle skrikene, kjære, jeg er ikke død, jeg er her, du kan få fargen tilbake i ansiktet ditt nå, smilet tilbake i øynene dine nå. Hun er ikke sterkere enn håpet heller. Derfor blir hun sittende og vente på fortsettelsen.

prefiks

Lykke sier han. Lykkeprosjekt, og hun biter i stykker alle neglene til blodranden er blottet og alle kan se. Ikke noe foran. Ikke noe etter. Kaffen blir kald. Lykke, hvisker det inni hodet hennes. Ordet spretter fra hjernehalvdel til hjernehalvdel, brøyter seg gjennom rustne rør og tette tankebaner, lykkelig skal du være, langt inni marg og bein, inni marg og bein, lykkemargogbein. Lykke. Inn. I. Marg. Og. Bein. Hun våger seg utpå: Lykke? Han ser på henne som om hun ikke er der. Så går han. Hun står alene igjen med konflikt i magen og et urolig ord som skriker henne i øret.