bevernylonvilje

Jeg elsker Kari Bremnes.

Jeg hører på Beskyttelse mens jeg setter meg ved siden av noen på bussen selv om det er mange ledige dobbelseter hvor man kan boltre seg i plass og ensomhet. Saving the world, little by little. "Du har fakta bare en beskyttelse her i verden og den hete vilje." Bussen fylles opp, og det er flere som gjør det samme. Setter seg på enkeltseter ved siden av noen. Andre kommer inn i bussen, ser seg forvirret rundt som om de tenker "Hva er det som skjer med de sosiale normene? Hvor er min sosialt aksepterte busseteensomhet?", før de dumper ned på et ledig sete og tenker på noe annet. Field work, Solveig, tenker jeg. Studieområde 8 hadde hoppet i taket av ekstase over et slikt subtilt sosialt prosjekt. Jeg hopper ikke. Men jeg smiler, og elsker Kari mer og mer.

"Overlevelsesdrakten din hete vilje, og hvis den passa dæ da e du heldig. Det e fort gjort å få utdelt feil størrelse der." Akkurat nå er min fem størrelser for små. Den passer ikke en gang akkurat ikke. Vi er i to forskjellige univers, viljen min og jeg. Big is Beautiful, mens viljen min er rammet av anoreksia. Den stopper på leggene akkurat som buksene på Hennes & Mauritz og nekter å gå videre. Stopper på leggene og kommer ikke over, noe som fører til at hele resten av kroppen er fri for vilje. Jeg er uten beskyttelse fra leggene og opp. En tanke som ikke er mer skremmende enn at den kan skylles ned med vin.

"Så gikk du dæ vill, når du trudde at nu va du hjemme."
Det derimot.
Kan ikke skylles ned.
Med noe som helst.