en åpenbar mangel

Jeg skulle ønske jeg brukte briller. Ser for meg at det hadde vært så mye lettere hvis jeg nå, midt i en gryende konsentrasjonsfase, kunne tatt brillene opp fra bordet, plassert dem foran øynene, ignorert den brennende følelsen de skaper der de hviler bak ørene og startet på oppgaven. Det hadde vært konsentrasjonsbrillene. Oppgavebrillene. Seriøst arbeid-brillene. Selve symbolet på at nå jobber jeg, nå er jeg en seriøs student med ambisiøse planer, en lovende spire i en verden av ukjent, spennende kunnskap som driver meg framover, utvider grenser for min akademiske horisont. Hjernen min ville fråtset i tunge artikler, og fingrene ville løpe over tastaturet, fulle av energi og pågangsmot. Jeg skal forandre verden. Jeg skal bli noe. Jeg skal utrette noe. Jeg er et intellektuelt fagmenneske som oser av kunnskap, myk og behagelig, men som hvis urettferdig behandlet eksploderer bak brillene, iskald og nådeløs, autoritær og saklig. Diskusjonsbrillene. Verdensvant-brillene. Den mørke innfatningen er konturene rundt meg som bunnsolid fagperson. Så skulle jeg tatt dem av, og pausen full av kaffe, skravling og latter skulle senke seg over meg, pakke meg inn i god samvittighet og fått meg i seng før behovet for søvn ikke lenger kunne tilfredsstilles på grunn av døgnets åpenbare mangel på timer.

Men jeg har ingen briller. Jeg differensierer ikke mellom arbeidstid og pausetid. Jeg overskrider leggetiden. Jeg hopper inn og ut av konsentrasjon og har ikke sett god samvittighet på flere måneder. Jeg lener meg på symboler jeg ikke har når klokken bikker fire og jeg enda ikke har skrevet et ord. På riktig oppgave. Selvfølgelig setter jeg stor pris på mitt rovfuglsyn. Men det skaper ingen mirakler.