hei, nye år

2010, du.

Det tenkte jeg ikke på da jeg pivoterte rundt meg selv en kjølig desemberdag i 1985 med en eneste tanke i hodet: Rangle, nå. Ikke visste jeg at jeg gledet meg til jul. Jeg visste ikke hva sommeren var, at trærne egentlig har blader, eller at Hvit Castello er bedre enn Brie i stort sett alle anledninger. Jeg visste ikke at det er ugunstig å spise stein eller at det ubønnhørlig gikk mot tider hvor jeg selv skulle få ansvaret for å stå opp om morgenen, kle på meg og få i meg mat. Riktig mat, vel og merke, ikke bare den maten jeg synes smaker godt. Jeg visste ikke at livet dreper gode menn og kvinner, at myke ting ikke alltid er snille eller at månen ikke var plassert på himmelen for meg alene. Jeg visste ikke at snøen kommer tilbake selv om den smelter og blir borte, at ulike dører lager ulik lyd og det er ikke alle lyder man vil høre, at folk blir syke, at hjerter knuses, at krav stilles eller at viljen til å gjennomføre noen ganger dingler fra råtten hamp og redningsmannskapene ofte er ute i streik. Jeg visste at rangla var der. Og jeg visste at jeg ville ha den. Også var jeg sulten.

Nå vet jeg alt det andre. I 2010 vet jeg alt det andre. Kunnskap og informasjon gjør deg til sjef, herre over situasjonen, keiser over egne kriger, mektig og maktfull, men akkurat nå er en preposisjon boltet fast foran og drar lasset i mistenkelig gal retning mens jeg hasper lemmer foran sansene og slepes videre i blind stillhet. Avmakt, for hvor skal du starte, hva skal du gjøre med alt, (i krigsføringstimen var jeg hos tannlegen), og jeg ønsker at jeg var tilbake i 1985. Etter jula. For den vil jeg gjerne vite at finnes.

Kjære 2010. Stem ut preposisjonen. På forhånd, takk.