Et siste innlegg i januar, og jeg lurer på hvorfor jeg finner meg selv hylende av fysisk smerte ved tanken på å "ta seg sammen", "konsentrere seg", "sette seg inn i noe nytt, spennende, men krevende". Det er ikke sikkert at det egentlig er verdt å tenke på. Kanskje er det like greit å slutte å tenke også bare gjøre som man gjør når man legger sammen klær eller spiller piano. En tanketom transe av gjøring. Foreløpig står det for meg som noe spennende, men krevende man må ta seg sammen for å klare, konsentrere seg og sette seg inn i på en ordentlig og grundig måte. Og da er jeg like langt. Eller kort, alt etter som.
Alt etter som. Som - alt, på en måte?
Drastisk fokusskifte:
Jeg har skrevet læringsmål.
"Læringsmål og arsenikk.
Alfa - omega i kunsten å drepe noen sakte og smertefullt."
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar