hvorpå Solveig er på vinmonopolet og møter en kjendis

Jeg sto i kø. En slapsete vårdag i mars, hadde jeg rømt fra folkmasser og grå snø. Stått i rulletrappa ned til den lune atmosfæren på vinmonopolet, sullet rundt blant sterkøl og rødvin akkurat passe lenge til jeg fant det jeg mente jeg lette etter. Sikkert en rødvin fra Rioja-området i Nord-Spania, som jeg oftere enn sjelden ender opp med. Så trasket jeg bort til kassa for å lette trykket på kontoen. Der, foran meg, står ei dame i blå gummistøvler med hvite blomster, mørk regnkåpe og en sammenlagt paraply. Lyse krøller danser mens hun drar kortet i kortautomaten, trykker koden og får et spørsmål:

"Vil du ha kvittering?"
"Sorry?"
"Do you want your receipt?"
"Yes, please. Thank you."

Irsk. Eller skotsk. Hun er fra Irland eller Skottland, og hun går for å pakke vinen i posen før jeg ser hvem hun er. Fionnuala Sherry. Min barndoms heltinne, en engel med fiolin og krus-krøller som førte Norge til seier i Melodi Grand Prix med Nocturne i 1995. Jeg var fortapt, og har vært det siden.

Vi utvekslet ikke et eneste ord. Ingen "ooh, jeg vet hvem du er" eller "uhm, who are you, and why are you looking at me like that?". Ikke ett eneste blikk. Men jeg smilte resten av dagen.

hvorpå Solveig tar fly og møter en kjendis

Nytt i Solveig møter kjendiser (Ja, en ny kategori. Oppført i dag. Gratulerer med dagen, kategori.):

Jeg har tatt fly med Anne B. Ragde. Dette skjedde: Jeg oppførte meg eksemplarisk. Hun oppførte seg eksemplarisk. Jeg så henne. Hun så en folkemengde. Jeg var i nevnt folkemengde. Hun var tidsriktig på bag-fronten med en gul North Face-bag i akkurat passe bag-størrelse med en selvskrevet navnelapp hvor det, ikke overraskende, stod "Anne B. Ragde" med grønn tusj. Den seilet forbi meg på bagasjebåndet. Vi utvekslet ikke et eneste ord, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

blikket

Kaffen er kald og eksamen står på andre siden av veien og stirrer på meg med argusøyne. Du er ikke skummel, hvis det er det du tror. Jeg kan late som om jeg har god tid, jeg. Stå her på andre siden av veien og stirre på deg til øynene begynner å renne, kjeven gjesper seg ut av ledd og musklene i ryggen skriker i smerte av mangel på blodtilførsel. Stå her på andre siden og stirre deg inn i din egen karakterskala, vippe deg av din egen prestasjonspinne, skape vibrasjon i dine kaldsvette kaffenerver. For med lyst hår har jeg isøyne under ransakende øyenbryn, som fnyser av ditt fattige forsøk på Blikket. Du er sjanseløs, eksamen. Sjanseløs, og jeg gir deg herved én mulighet til: Er du sikker på at du ønsker å puste meg ned i nakken på denne måten?

på vona

Da er det omtrent ni dager til siste eksamen, jeg har lyst til å si for alltid, men må før eller siden sikkert børste av skole-hjernen igjen. Ni usle dager. Uten høydepunkt. Dagene nå glir inn i hverandre og blir til én lang dag med små power naps, eller krafthviler, spredt ut over de 24 timene døgnet sies å ha. Jeg merker lite til dem. Nå blir det nesten ikke mørkt heller. Det eneste som gjør at jeg merker at det er natt, er flaggermusa som har funnet et ledig luftrom, omringet av trær på alle kanter rett utenfor soveromsvinduet. I perioder lurer jeg på om den har satt seg fast, og ikke ser at hvis den bare flyr tre meter høyere så er det fri passasje til hvorhen den måtte ønske. Den om det. Jeg om meg. Dette er selvfølgelig etter at jeg har lagt både klokka og mobilen på hver sine respektive plasser, og teipet over tiden på datamaskinen for at døgnet skal få bestemme seg selv. Jobb når du er effektiv. Ikke etter klokka. Dette hadde fungert veldig mye bedre hvis jeg hadde kjent forskjell på effektiv og ineffektiv. Nå er det litt på lykke og fromme. Mest på fromme.

fromme (bare i uttrykk)
på lykke og fromme: planløst; på måfå; på vona; tilfeldig.

Nynorsk:
på lykke og fromme: på von og våge

Jeg er på en våge. Ni usle dager. Og pusten er fri.

etterpå

Med gnagsår i magen sitter hun i kvikkleire. Typisk ugunstig. Men fordi det nettopp forsvant en hånd, blir hun sittende. En hånd hun kysset inne i et smug, et stjålet privat øyeblikk. En hånd hun holdt i ved mørkets frambrudd. En hånd hun dro i for å få med på tur. En hånd hun fanget da den snublet. En hånd hun slet i for å få opp. Slet. Lenge. Og gråtende. Men noen ting er man ganske enkelt ikke sterkere enn. Tyngdekraften for eksempel. Verdens sterkeste mann. Toget. Samfunnsnormer. De som sitter under kvikkleiren og krever det de ser på som sitt. Ikke sterkere enn. Uflaks. Så hun blir sittende og stirre på punktet hvor hun så henne sist. Håpet om at det skal være en ond spøk sitrer fortsatt i kroppen. Tulla, tadaa, jeg er ikke død, så du ikke alle feilene, så du ikke trådene som sikret meg til jorden, så du ikke klippingen og limingen, mikrofonen som kom inn i bildet, kameraene som zoomet inn på ansiktsuttrykket ditt da leiren kvalte meg levende, latteren bak alle skrikene, kjære, jeg er ikke død, jeg er her, du kan få fargen tilbake i ansiktet ditt nå, smilet tilbake i øynene dine nå. Hun er ikke sterkere enn håpet heller. Derfor blir hun sittende og vente på fortsettelsen.

prefiks

Lykke sier han. Lykkeprosjekt, og hun biter i stykker alle neglene til blodranden er blottet og alle kan se. Ikke noe foran. Ikke noe etter. Kaffen blir kald. Lykke, hvisker det inni hodet hennes. Ordet spretter fra hjernehalvdel til hjernehalvdel, brøyter seg gjennom rustne rør og tette tankebaner, lykkelig skal du være, langt inni marg og bein, inni marg og bein, lykkemargogbein. Lykke. Inn. I. Marg. Og. Bein. Hun våger seg utpå: Lykke? Han ser på henne som om hun ikke er der. Så går han. Hun står alene igjen med konflikt i magen og et urolig ord som skriker henne i øret.

aldrigrønt

I en park av eviggrønt ligger hun omringet av evigrødt og jeg sitter ved siden av. Hennes hånd er i min fordi det er alt jeg kommer på å gjøre. Så kommer virkeligheten. Som vann gjennom en demning av håp og fornektelse bygget i hastig desperasjon, siver den gjennom. "Muren din bryter", hvisker hun, og lukker øynene. Jeg ser det komme. Det er fritt for sandsekker. Fritt for mose i gamle husvegger og naturen tar igjen hevn for at jeg trodde den lot seg lure. Én-null. Hun er så blek mot det dyprøde bakteppet og jeg har altfor mye blod igjen. Altfor mye blod. "Hvilken blodtype har du?", hvisker jeg inn i øret hennes, og begynner å bite hull på huden ved håndleddet. "Null", hvisker hun tilbake. Jeg har null, jeg har også null, roper det inni meg, og tennene bryter gjennom den tynne barrieren. Jeg tetter dikene. Med blod, før jeg kjenner en hånd på låret. Hun åpner øynene tungt og rister svakt på hodet. Det er nesten usynlig, men jeg ser det. "Minus", puster hun. "Null minus." Dikene bryter og hun skylles bort. Tilbake sitter jeg i en dam av null minus og holder pusten med en hånd i min. Det er alt jeg kommer på å gjøre for ikke å dø.

regler:

- Ta pauser, men ikke på internett.
- Ingen lesning av annet enn pensum og oppgave før klokka åtte. (avis er lov til frokost)
- Ha fokus fram til klokka åtte, og slapp helt av etter det.
- Planlegg dagen overkommelig, ikke sett mål man ikke kan nå.

Så langt er det alt jeg har.
So far, pretty good.

nytt forsøk

Jeg har laget konsentrasjonsregler for å hjelpe min selvdisiplin. Will get back to you on that.

en åpenbar mangel

Jeg skulle ønske jeg brukte briller. Ser for meg at det hadde vært så mye lettere hvis jeg nå, midt i en gryende konsentrasjonsfase, kunne tatt brillene opp fra bordet, plassert dem foran øynene, ignorert den brennende følelsen de skaper der de hviler bak ørene og startet på oppgaven. Det hadde vært konsentrasjonsbrillene. Oppgavebrillene. Seriøst arbeid-brillene. Selve symbolet på at nå jobber jeg, nå er jeg en seriøs student med ambisiøse planer, en lovende spire i en verden av ukjent, spennende kunnskap som driver meg framover, utvider grenser for min akademiske horisont. Hjernen min ville fråtset i tunge artikler, og fingrene ville løpe over tastaturet, fulle av energi og pågangsmot. Jeg skal forandre verden. Jeg skal bli noe. Jeg skal utrette noe. Jeg er et intellektuelt fagmenneske som oser av kunnskap, myk og behagelig, men som hvis urettferdig behandlet eksploderer bak brillene, iskald og nådeløs, autoritær og saklig. Diskusjonsbrillene. Verdensvant-brillene. Den mørke innfatningen er konturene rundt meg som bunnsolid fagperson. Så skulle jeg tatt dem av, og pausen full av kaffe, skravling og latter skulle senke seg over meg, pakke meg inn i god samvittighet og fått meg i seng før behovet for søvn ikke lenger kunne tilfredsstilles på grunn av døgnets åpenbare mangel på timer.

Men jeg har ingen briller. Jeg differensierer ikke mellom arbeidstid og pausetid. Jeg overskrider leggetiden. Jeg hopper inn og ut av konsentrasjon og har ikke sett god samvittighet på flere måneder. Jeg lener meg på symboler jeg ikke har når klokken bikker fire og jeg enda ikke har skrevet et ord. På riktig oppgave. Selvfølgelig setter jeg stor pris på mitt rovfuglsyn. Men det skaper ingen mirakler.

the dark's closing

in. I think I'm safe for now 'cause I still haven't put nothing in my pockets.

every cloud

has a silver lining.

hei, treningsbloggen

Konfetti til alle; jeg har vært på trening igjen. Biceps er ikke fornøyd, men har enda ikke følt trang til å ty til silent treatment. Jeg er takknemlig, men velger å ikke juble for mye av den grunn. Se bare hva som skjedde i OL. Skinnet er solgt, men bjørnen vandrer fortsatt i Saltdalen, fornøyd og uvitende om sin planlagte skjebne. Bra for bjørnen. Dårlig for OL. Konklusjon: Ingen jubling før faren er over og biceps smiler igjen.

I morgen er planen å teste 1RM på beinpress. Regner med at resultatet er langt under pari, og velger å ikke utdype kommentaren noe ytterligere.

Solveig og biceps - et dypdykk i biceps uforklarlige, ubehagelige oppførsel og et forslag til løsning på problemet

Her om dagen var jeg på trening. Syklet litt som oppvarming og trente styrke på mage, rygg og armer. Jeg var fornøyd. Jeg hadde vært flink som hadde kommet meg ut av huset og ikke flyktet ut av treningssalen før etter litt under to timer, og kunne nyte en smoothie og en skive med salami hadde det ikke vært for at klokken var elleve og senga formelig hoppet ut av soverommet og kom og hentet meg.

I dag, to dager etterpå, er jeg ikke så fornøyd. Det har oppstått en konsentrert smerte i nedre del av biceps som har et mønster jeg, som tilsynelatende snart utdannet fysioterapeut, ikke klarer å forklare. Skal jeg først klage, kan jeg ærlig innrømme at jeg ikke trenger å kjenne så veldig godt etter for å lokalisere smerte andre steder. Hoftene for eksempel. Nederst i magen. I dag var det glatt, og selv om jeg ikke repeterte mitt spektakulære, men kraftig mislykkede, forsøk på å hoppe høyt og sprelle med beina i lufta for å unngå å falle når man løper til bussen, fikk jeg bekreftet det jeg egentlig alltid har visst: magen er med på å holde deg oppreist. Nederste del av magen også. Trampe hadde nok, i motsetning til Bambi, meget velutviklede magemuskler, om man da ikke velger å henge seg opp i hans enorme føtter og dermed mulig bedre forutsetning for isdansing. Joda, nederste del av magen er veldig med, og den tar ikke hensyn til at du har bestemt at den trenger restitusjon. At man ikke kan høre på seg selv.

Lett klaging må derimot vike for alvorlig klaging; Biceps. Jeg kan stå inne for at om ikke Helgerud og Hoffs 4x4-regime fungerer som det skal, gir det deg hvertfall følelsen av å ha trent i mange dager etterpå, i den grad to dager kan regnes som mange. Noe som likevel slår meg som litt rart, er til hvilken tid på dagen jeg blir klar over denne veldig lokaliserte, veldig konsentrerte smerten. Det var ikke morgenen dagen etter som jeg hadde forventet. Det kom på kvelden. Rundt klokken fem begynte armene min å svare "nei, tusen takk du, det der vil jeg ha meg frabedt" når jeg ønsket at de skulle rekke etter noe. "Herregud da", tenkte jeg. "Nå? Dere velger nå som et tidspunkt for trass?" De ga meg silent treatment og smertehugg resten av kvelden, men må ha blitt lei dette for da jeg stod opp i dag morges var de, mer eller mindre, fine, myke og blide. Hele arbeidsdagen var de fine, men da klokka slo to, magen begynte å rumle, pasientene var avsluttet og hodet koblet av, satte de i gang igjen. "Nei!" Sa de. "Slutt. La oss være i fred!" Så kom de med en regle som ikke passer seg i skrevet form, skrudde på smerten for fullt og lo en latter full av ondskap og skadefryd. Etter det har jeg ikke pratet med dem. Prøvde å inngå et kompromiss da jeg skulle bære en bærepose med mitt nyervervede speilreflekskamera oppover en tung bakke, men måtte gå hjem med uforrettet sak og en meget smertefull venstrearm.

For å forstå denne unormalt oppstående smerten kan det være lurt å oppsummere. Helst skulle jeg hatt en tabell, men det er ikke en del av tilbudet. Visstnok.

Oppsummering:
- Dag 1, kveld: Trening av biceps.
- Dag 2, morgen: Biceps ok.
- Dag 2, kveld: Biceps stikker ut surleppa, henger med hodet og nekter å lage mer enn 120 graders vinkel i albuen.
- Dag 3, morgen: Biceps ok.
- Dag 3, tidlig ettermiddag: Biceps trasser, er kompromissløs, innfører et heftig smerteregime ved hver overtredelse av deres egenproduserte regler.

Som man kan se av oversikten, er morgener ok, mens ettermiddag og kveld er preget av trening (engangsforeteelse), surlepper, trass og smerter. For å tenke videre rundt dette kan man spørre seg, hva er det man gjør om morgenen som man ikke gjør om kvelden? Eller omvendt? Ingenting som kan forklare smerter, fordi man skulle tro at biceps etter å ha klaget hele dagen er lykkelig over endelig å få legge seg i senga. Nøkkelen ligger i hva man gjør før morgenen og før kvelden. Man sover. Og man sover ikke.

Så, etter personlig erfaring, lettere forskning og tunge argumentasjoner og analyser, har jeg kommet fram til at man unngår biceps-trass ved hvile. Hvis jeg nå fører på en tung vitenskapelig tidsskriftsartikkel som kilde som støtter opp om mine funn, er det nok til å bli hjemme fra jobb?

kjære, har du med neglelakkfjerner?

Et siste innlegg i januar, og jeg lurer på hvorfor jeg finner meg selv hylende av fysisk smerte ved tanken på å "ta seg sammen", "konsentrere seg", "sette seg inn i noe nytt, spennende, men krevende". Det er ikke sikkert at det egentlig er verdt å tenke på. Kanskje er det like greit å slutte å tenke også bare gjøre som man gjør når man legger sammen klær eller spiller piano. En tanketom transe av gjøring. Foreløpig står det for meg som noe spennende, men krevende man må ta seg sammen for å klare, konsentrere seg og sette seg inn i på en ordentlig og grundig måte. Og da er jeg like langt. Eller kort, alt etter som.

Alt etter som. Som - alt, på en måte?

Drastisk fokusskifte:
Jeg har skrevet læringsmål.

"Læringsmål og arsenikk.
Alfa - omega i kunsten å drepe noen sakte og smertefullt."

simplicity in my heart

Jeg trykket på kjøp.
Så trykket jeg på gå til handlekurv.
Deretter på gå til kassen.
Så på bekreft bestilling.
Så på betal.

Vips.

Og om ca. én uke deiser det et speilreflekskamera ned i postkassa. Eller hentelappen fra postkontoret i hvert fall. Deretter er det igjen opp til meg selv.

hei, nye år

2010, du.

Det tenkte jeg ikke på da jeg pivoterte rundt meg selv en kjølig desemberdag i 1985 med en eneste tanke i hodet: Rangle, nå. Ikke visste jeg at jeg gledet meg til jul. Jeg visste ikke hva sommeren var, at trærne egentlig har blader, eller at Hvit Castello er bedre enn Brie i stort sett alle anledninger. Jeg visste ikke at det er ugunstig å spise stein eller at det ubønnhørlig gikk mot tider hvor jeg selv skulle få ansvaret for å stå opp om morgenen, kle på meg og få i meg mat. Riktig mat, vel og merke, ikke bare den maten jeg synes smaker godt. Jeg visste ikke at livet dreper gode menn og kvinner, at myke ting ikke alltid er snille eller at månen ikke var plassert på himmelen for meg alene. Jeg visste ikke at snøen kommer tilbake selv om den smelter og blir borte, at ulike dører lager ulik lyd og det er ikke alle lyder man vil høre, at folk blir syke, at hjerter knuses, at krav stilles eller at viljen til å gjennomføre noen ganger dingler fra råtten hamp og redningsmannskapene ofte er ute i streik. Jeg visste at rangla var der. Og jeg visste at jeg ville ha den. Også var jeg sulten.

Nå vet jeg alt det andre. I 2010 vet jeg alt det andre. Kunnskap og informasjon gjør deg til sjef, herre over situasjonen, keiser over egne kriger, mektig og maktfull, men akkurat nå er en preposisjon boltet fast foran og drar lasset i mistenkelig gal retning mens jeg hasper lemmer foran sansene og slepes videre i blind stillhet. Avmakt, for hvor skal du starte, hva skal du gjøre med alt, (i krigsføringstimen var jeg hos tannlegen), og jeg ønsker at jeg var tilbake i 1985. Etter jula. For den vil jeg gjerne vite at finnes.

Kjære 2010. Stem ut preposisjonen. På forhånd, takk.

Children's Adjustment to Parental Cancer - A Theoretical Model Development, you're going down.

Mandag 16. november og jeg og prokrastineringen har fortsatt et elsk-hat-forhold der vi vandrer hånd i hånd mot innleveringsfrister og uskarpe mål.

Gratulerer med dagen, Eline.

ansvarsfraskrivelse

Jeg er tror det er arkene med skrift på som er problemet. Det er ikke det at jeg ikke er i stand til å lese det som står der eller oversette det til noe innenfor min egen terminologi og begrepsverden. Det er ikke det at jeg ikke klarer å konsentrere meg om det som egentlig er oppgaven istendet for å bite på alle digresjonskrokene for så å bli slept fem timer i gal retning. Det er ikke det at når jeg endelig har tvunget meg dit jeg skal være (både i cyberspace og i real space) har kaffen blitt kald, og det er en kjensgjerning at ingen kan jobbe ordentlig uten kaffe ved sin side. Det er ikke meg. Det er ikke kaffen. Det er arkene med skrift på som har alt ansvaret for at øynene mine ikke har landet på dem lenge nok til å forstå hva de prøver å formidle. Jeg kan ikke noe for at de ikke har en innebygd pipeanretning som gjør at jeg kan ringe dem når de forsvinner. Ikke holder de innetidene sine og ikke står de opp til rett tid på døgnet. Jeg har forsøkt å si at nå får de jammen meg ta seg sammen for slik går det virkelig ikke an å oppføre seg. Da blir de lei seg, skrifta flyter utover til ei smørje og inni meg forbanner jeg kort lunte og blekkskrivere. Men det er ikke meg, ikke jeg som er problemet. Det kan man godt ha i bakhodet.

mye styr og en pizza

Etter å ha vært syk og rar i omtrent fem dager var jeg i går endelig på bedringens vei. Jeg trodde bedringens vei gikk til bunnpris for å kjøpe pizza, så jeg fulgte den, men selvfølgelig ble jeg igjen lurt av retningssansen (og feberfantasiene).

Dagens ordtak: ett skritt fram, fire tilbake - å være frisk er ikke det samme som å være frisk.

Jeg er til og med varm på øynene.