aldrigrønt

I en park av eviggrønt ligger hun omringet av evigrødt og jeg sitter ved siden av. Hennes hånd er i min fordi det er alt jeg kommer på å gjøre. Så kommer virkeligheten. Som vann gjennom en demning av håp og fornektelse bygget i hastig desperasjon, siver den gjennom. "Muren din bryter", hvisker hun, og lukker øynene. Jeg ser det komme. Det er fritt for sandsekker. Fritt for mose i gamle husvegger og naturen tar igjen hevn for at jeg trodde den lot seg lure. Én-null. Hun er så blek mot det dyprøde bakteppet og jeg har altfor mye blod igjen. Altfor mye blod. "Hvilken blodtype har du?", hvisker jeg inn i øret hennes, og begynner å bite hull på huden ved håndleddet. "Null", hvisker hun tilbake. Jeg har null, jeg har også null, roper det inni meg, og tennene bryter gjennom den tynne barrieren. Jeg tetter dikene. Med blod, før jeg kjenner en hånd på låret. Hun åpner øynene tungt og rister svakt på hodet. Det er nesten usynlig, men jeg ser det. "Minus", puster hun. "Null minus." Dikene bryter og hun skylles bort. Tilbake sitter jeg i en dam av null minus og holder pusten med en hånd i min. Det er alt jeg kommer på å gjøre for ikke å dø.