Jeg elsker Kari Bremnes.
Jeg hører på Beskyttelse mens jeg setter meg ved siden av noen på bussen selv om det er mange ledige dobbelseter hvor man kan boltre seg i plass og ensomhet. Saving the world, little by little. "Du har fakta bare en beskyttelse her i verden og den hete vilje." Bussen fylles opp, og det er flere som gjør det samme. Setter seg på enkeltseter ved siden av noen. Andre kommer inn i bussen, ser seg forvirret rundt som om de tenker "Hva er det som skjer med de sosiale normene? Hvor er min sosialt aksepterte busseteensomhet?", før de dumper ned på et ledig sete og tenker på noe annet. Field work, Solveig, tenker jeg. Studieområde 8 hadde hoppet i taket av ekstase over et slikt subtilt sosialt prosjekt. Jeg hopper ikke. Men jeg smiler, og elsker Kari mer og mer.
"Overlevelsesdrakten din hete vilje, og hvis den passa dæ da e du heldig. Det e fort gjort å få utdelt feil størrelse der." Akkurat nå er min fem størrelser for små. Den passer ikke en gang akkurat ikke. Vi er i to forskjellige univers, viljen min og jeg. Big is Beautiful, mens viljen min er rammet av anoreksia. Den stopper på leggene akkurat som buksene på Hennes & Mauritz og nekter å gå videre. Stopper på leggene og kommer ikke over, noe som fører til at hele resten av kroppen er fri for vilje. Jeg er uten beskyttelse fra leggene og opp. En tanke som ikke er mer skremmende enn at den kan skylles ned med vin.
"Så gikk du dæ vill, når du trudde at nu va du hjemme."
Det derimot.
Kan ikke skylles ned.
Med noe som helst.
torsdag, september 24, 2009
mandag, september 21, 2009
noens eksamenskamp
Det er noens eksamen om få uker, og det er litt upassende fordi denne noen ikke klarer å konsentrere seg om sitt pensum. Hva gjør man da, spør noen seg, og drar fingrene mer eller mindre frustrert gjennom det mørke håret. Man prøver å drikke kaffe. Man sier til seg selv at i morgen, kjære noen, skal du på biblioteket. Akkurat da føler man seg veldig flink, og tenker at dette skal gå helt fint.
Det blir kveld, det blir morgen neste dag.
Da går det ikke. Da er det akkurat som om andre holder noen fast i senga og andre ting som kan distrahere noen fra å gjøre det noen skal. Man sitter bom fast. En ukjent kraft setter plutselig inn, aktiverer musklene i noens føtter til å reise seg, og får noen til å gå ned på kjøkkenet uten at noen har noe bestemt å ta seg til der nede. Det er rart. Man kan begynne å tro på romvesener av mindre.
Det blir kveld, det blir morgen neste dag.
Da går det ikke. Da er det akkurat som om andre holder noen fast i senga og andre ting som kan distrahere noen fra å gjøre det noen skal. Man sitter bom fast. En ukjent kraft setter plutselig inn, aktiverer musklene i noens føtter til å reise seg, og får noen til å gå ned på kjøkkenet uten at noen har noe bestemt å ta seg til der nede. Det er rart. Man kan begynne å tro på romvesener av mindre.
søndag, august 30, 2009
brødsmuler og kald kaffe
Ikke i går.
I går husket hun ikke hvorfor man måtte ta av seg nattkjolen før man tok på seg de andre klærne. Hvorfor folk så rart på henne da hun spradet over gata i nattkjole og joggedress for å gå og kjøpe brød i butikken. I butikken som hun hadde handlet i siden 1989. Da Berlinmuren falt, bygde de denne butikken. Stor og fin med tre typer brød og cornflakes. I går kunne hun ikke skjønne hva hun gjorde der. Så hun gikk hjem. I går husket hun ikke at hun måtte pusse tennene før hun gikk og la seg. Med alle klærne på. I dag har hun en ekkel smak i munnen.
Ikke i dag.
I dag husker hun ikke hvorfor hun må vanne blomstene. I dag vet hun ikke hvorfor de bøyer hodet ned mot bakken som om alvorligheten av en dårlig nyhet nettopp har senket seg over kronbladene. I dag er hun ikke sikker på hvorfor hun snubler i dørstokken hver gang hun går fra stua til kjøkkenet. Hun kan ikke skjønne hvorfor kaffen ikke blir varm. Kjelen med vann står da på plata. Den samme kokeplata hun har brukt i snart 63 år. Eller byttet de komfyr i 1989? Joda, det gjorde de. Hun nikker anerkjennende til seg selv. De byttet komfyr i 1989. Da Berlinmuren falt, byttet de komfyr, men jommen har de hatt den samme siden. I dag skjønner hun ikke hvorfor den ikke virker. Eller hvorfor det lukter vondt i kjøleskapet.
Ikke i morgen.
I morgen husker hun ikke hvem jeg er.
I morgen har hun glemt seg selv.
I går husket hun ikke hvorfor man måtte ta av seg nattkjolen før man tok på seg de andre klærne. Hvorfor folk så rart på henne da hun spradet over gata i nattkjole og joggedress for å gå og kjøpe brød i butikken. I butikken som hun hadde handlet i siden 1989. Da Berlinmuren falt, bygde de denne butikken. Stor og fin med tre typer brød og cornflakes. I går kunne hun ikke skjønne hva hun gjorde der. Så hun gikk hjem. I går husket hun ikke at hun måtte pusse tennene før hun gikk og la seg. Med alle klærne på. I dag har hun en ekkel smak i munnen.
Ikke i dag.
I dag husker hun ikke hvorfor hun må vanne blomstene. I dag vet hun ikke hvorfor de bøyer hodet ned mot bakken som om alvorligheten av en dårlig nyhet nettopp har senket seg over kronbladene. I dag er hun ikke sikker på hvorfor hun snubler i dørstokken hver gang hun går fra stua til kjøkkenet. Hun kan ikke skjønne hvorfor kaffen ikke blir varm. Kjelen med vann står da på plata. Den samme kokeplata hun har brukt i snart 63 år. Eller byttet de komfyr i 1989? Joda, det gjorde de. Hun nikker anerkjennende til seg selv. De byttet komfyr i 1989. Da Berlinmuren falt, byttet de komfyr, men jommen har de hatt den samme siden. I dag skjønner hun ikke hvorfor den ikke virker. Eller hvorfor det lukter vondt i kjøleskapet.
Ikke i morgen.
I morgen husker hun ikke hvem jeg er.
I morgen har hun glemt seg selv.
onsdag, juli 29, 2009
for sent
Jeg har kaffe som fortsatt er så varm at det går an å drikke den. To minutter til, og den går i vasken. Man rekker å drikke mye kaffe på to minutter. Det er lurt å drikke kaffe. Det låser den ene hånden fast til en aktivitet som trenger konsentrasjon, og man kan derfor ikke klippe sitt eget hår i ujevne lengder uten å se seg i speilet. Eller legge fransk manikyr på altfor korte negler.
Jeg skulle ønske jeg begynte å drikke kaffe litt tidligere.
Jeg skulle ønske jeg begynte å drikke kaffe litt tidligere.
tirsdag, juni 09, 2009
søndag, mai 10, 2009
jeg prøvde, men klasket rett i bakken
Hver gang jeg er på tur inn i effektivt skolemodus, får jeg en voldsom trang til å være kreativ. Jeg skriver og spiller piano og synger høyt og lenge slik at alle flykter fra stua og inn i sine respektive bomberom. Jeg danser med støvsugeren og har lange dialoger med støvkluten, som er rosa, fra Frogner og nokså konservativ når det kommer til måter å gjøre rent på. Ikke det at rengjøring er spesielt kreativt, men det er et resultat av utnyttet energi. Feil utnyttet energi. Jeg må finne en måte å kanalisere den riktig. Lede den på rett spor. Så langt har det slått fullstendig feil. Derfor dette innlegget.
Resultat av dagens kreativitet: (Hvorfor det alltid er, eh, ikke så positivt vites ikke.)
Hun satt på stolen av hard plast som stod ved siden av senga. Hånden hennes holdt hun mellom sine. Den var slapp og tung, men hun nektet å slippe. Aldri skulle hun slippe. Hun skulle følge henne overalt. Hun hadde bestemt seg for det, selv om hun innerst inne visste at det var for sent. For det hatet hun verden. Hun fikk ikke lov å følge henne inn i skyggene. Hun måtte stå igjen i lyset. Det grelle sykehuslyset, som hoverte over henne og gjorde de blå ringene under øynene svarte, det skitne håret mer oljete og framhevet saltstripene på kinnene som evige arr. Og hun var i live. I det hånlige skinnet var hun smertelig i live. Hun hadde kjent henne dra. Sett at hun forsvant. Hånda i hennes hadde visnet, og øynene hadde stivnet til store, havgrønne klinkekuler. Hun hadde ikke klart å lukke dem selv, så sykepleieren hadde gjort det. Nå så hun ut som om hun sov. Det var nesten verre. Det så ut som om hun kunne våkne opp. Hun visste at det var en løgn. At hun ikke kom til å gi fra seg et sukk hvis hun kysset henne på kinnet. At hun ikke kom til å grynte søvnig hvis hun sa navnet hennes. Hun hadde ikke lenger et navn. Derfor sa hun ingenting. Derfor satt hun bare der. Med hånden i sin, og holdt fast for harde livet. Selv om hun visste at hun hadde tapt.
Resultat av dagens kreativitet: (Hvorfor det alltid er, eh, ikke så positivt vites ikke.)
Hun satt på stolen av hard plast som stod ved siden av senga. Hånden hennes holdt hun mellom sine. Den var slapp og tung, men hun nektet å slippe. Aldri skulle hun slippe. Hun skulle følge henne overalt. Hun hadde bestemt seg for det, selv om hun innerst inne visste at det var for sent. For det hatet hun verden. Hun fikk ikke lov å følge henne inn i skyggene. Hun måtte stå igjen i lyset. Det grelle sykehuslyset, som hoverte over henne og gjorde de blå ringene under øynene svarte, det skitne håret mer oljete og framhevet saltstripene på kinnene som evige arr. Og hun var i live. I det hånlige skinnet var hun smertelig i live. Hun hadde kjent henne dra. Sett at hun forsvant. Hånda i hennes hadde visnet, og øynene hadde stivnet til store, havgrønne klinkekuler. Hun hadde ikke klart å lukke dem selv, så sykepleieren hadde gjort det. Nå så hun ut som om hun sov. Det var nesten verre. Det så ut som om hun kunne våkne opp. Hun visste at det var en løgn. At hun ikke kom til å gi fra seg et sukk hvis hun kysset henne på kinnet. At hun ikke kom til å grynte søvnig hvis hun sa navnet hennes. Hun hadde ikke lenger et navn. Derfor sa hun ingenting. Derfor satt hun bare der. Med hånden i sin, og holdt fast for harde livet. Selv om hun visste at hun hadde tapt.
fredag, april 24, 2009
directors cut
Klokken er ti på halv elleve. Ute lukter det sommerkveld i Verona og småfuglene har akkurat sovnet. Min hand å holde i er opptatt med å spise pizza i Bø i Telemark, men jeg har vin og Kari Bremnes. I will survive.
Apropos ingenting av det overnevnte har jeg en undring. Hvem er det som finner på eksempelsetningene i ordbøkene? Kan man være spesielt ansatt til å gjøre akkurat det? Jeg skulle ønske at tankerekken som ledet opp til disse setningene også var tatt med i ordboka. Eller at man kunne kjøpe en ekstrautgave. Directors cut, special edition. Jeg ville kjøpt den. Uten å blunke.
Fra ordnett.no:
Flau:
- (skamfull) - han syntes det var flaut å leke med dukker.
(Sjefen ser på meg. Å ikke forberede seg til dette møtet var skikkelig, skikkelig, skikkelig dumt. Notis til selv: må legge om prioriteringene. Jobb foran hensynsløs flørting med kolleger. Dette er flaut. Gah, jeg håper jeg ikke rødmer! Hm. Hvor har jeg denne følelsen fra. Æh. Flashback! Jah! Idé! Takk, ekle barndom! "Kjartan?" Æsj, den stemmen. Argusøyne. Ikke spy, ikke spy, ikke spy. "Har du noe på flau, skamfull?" "Han syntes det var skikkelig, skikkelig flaut å leke med dukker." "Hm. Vi dropper skikkelig. Ellers bra.")
- (platt) stupid - he was a virtual fountain of stupid jokes.
(Jeg sitter på kontoret i Oslo og ser ut av vinduet. Utenfor travler folk forbi. Hm. Travler. Et nytt verb? Mulig. Oj, han hadde rare sko. Og sleik. Haha. Hadde ikke håret vært lyst, kunne han vært Ari Behn. Lysfontene. Fokuser! Arbeidet kaller. Lysfontene. For en dust. Jah. Stupid, stupid. Hva er skikkelig dumt? Jokes! Light Fountain of stupid jokes. Njææ. "Hei, Petter, har du hørt virtual barbershop på youtube? Haha, jeg trodde han skulle klippe av ørene mine!" Virtual fountain. Bra. Skikkelig bra.)
Ekkelt:
- han syntes det var ekkelt å stå i skammekroken.
(Kanskje ingen ser det hvis jeg vrir dataen litt mer til høyre. Sånn, det skulle være passe. Jess, da er det bare å surfe i vei. Nei. Ingen oppdateringer på såpeserie. Æh! Og deeeer gikk internett. Fint. Flott! Orker ikke å jobbe. Tralalala. Hvordan var det pennetrikset igjen. Hm. Rundt tommelen, sånn ja. Også veldig fort. Forbanna tyngdekraft! Ingenting virker i dag! Er det forresten fysisk mulig? Nei, nå. Arbeidet kaller. Hm, ting som rimer på ekkelt. Spekkelt, tekkelt, tacky. Hm. Klekkelt. Klekkelig. En klekkelig sum. Åh, det skulle jeg hatt. Ting går bare ut av kontoen. Eller de blir stående der til jeg finner bankluringen, eh, hva heter det? Trykkeren? Den svarte greia med en knapp på? Tallkasteren. Æh, jeg må bla i glemmeboken. (Synger:) Jeg må bla i glemmeboken. Har glemt så mye at jeg må i skammekroken. Der er det ekkelt å stå. Fordi veggene er altfor små. Hah! Tada! Ferdig med den. Bare 300 igjen før dagen er ferdig. Mat. Jeg må ha mat.)
Snakke:
- torturistene fikk fangen til å snakke
(Hm. Kanskje de andre tror at blafringen de hører er gamle ordbøker og ikke VG. Hva hvis jeg blar i begge to samtidig, og litt ekstra hardt i ordboka. Oxford dictionary har store ark. Store ark = mye lyd. Smart. VG i dag, ja. Mira om å slå sine nærmeste, kultur s. 10. Ja, joda, vold og kultur. Kan se at det hører sammen. Mira og kultur også, forsåvidt. Hm. Spesielt inspirert av Se og Hør i dag. Ingen trasige greier? Joh, der nede, ja. Torturistene fikk fangen til å snakke. Ja, den tar jeg. Fint det. Pause!)
- litt vennlig press var alt som skulle til for å få ham til å snakke.
(Fy f... jeg må tisse! "Nei du får ikke låne visakortet mitt til å betale den sydenturen! Jeg nekter å legge ut for 10 stykker til Lanzarote!" Hm-hm-hm, kan ikke snakke mer, nå må jeg snart hjelpe til med hendene. Det vil ta seg ut. Rykte om å ta på seg selv i offentlighet eller punge ut med passe penger. Punge ut. For et ordvalg. Hva er det hun sier? Jeg kan ikke konsentrere meg helt akkurat så veldig. Forbanna lukkemuskel! Og masemenneske! Hvor er ut? "Her er kortet! Hvor er do?" "Hva er koden?" Løpe, eh, nei, det gikk ikke i det hele tatt. Flyte bortover. Det er fint. Flyte. "8762!" Ah, do! Himmel på jord! Blackmail kalles det der. Blanding av jobb og privatliv. Jaja. Ingen kommer til å tenke noe videre over det uansett. Hvor mye koster egentlig den sydenturen?)
Apropos ingenting av det overnevnte har jeg en undring. Hvem er det som finner på eksempelsetningene i ordbøkene? Kan man være spesielt ansatt til å gjøre akkurat det? Jeg skulle ønske at tankerekken som ledet opp til disse setningene også var tatt med i ordboka. Eller at man kunne kjøpe en ekstrautgave. Directors cut, special edition. Jeg ville kjøpt den. Uten å blunke.
Fra ordnett.no:
Flau:
- (skamfull) - han syntes det var flaut å leke med dukker.
(Sjefen ser på meg. Å ikke forberede seg til dette møtet var skikkelig, skikkelig, skikkelig dumt. Notis til selv: må legge om prioriteringene. Jobb foran hensynsløs flørting med kolleger. Dette er flaut. Gah, jeg håper jeg ikke rødmer! Hm. Hvor har jeg denne følelsen fra. Æh. Flashback! Jah! Idé! Takk, ekle barndom! "Kjartan?" Æsj, den stemmen. Argusøyne. Ikke spy, ikke spy, ikke spy. "Har du noe på flau, skamfull?" "Han syntes det var skikkelig, skikkelig flaut å leke med dukker." "Hm. Vi dropper skikkelig. Ellers bra.")
- (platt) stupid - he was a virtual fountain of stupid jokes.
(Jeg sitter på kontoret i Oslo og ser ut av vinduet. Utenfor travler folk forbi. Hm. Travler. Et nytt verb? Mulig. Oj, han hadde rare sko. Og sleik. Haha. Hadde ikke håret vært lyst, kunne han vært Ari Behn. Lysfontene. Fokuser! Arbeidet kaller. Lysfontene. For en dust. Jah. Stupid, stupid. Hva er skikkelig dumt? Jokes! Light Fountain of stupid jokes. Njææ. "Hei, Petter, har du hørt virtual barbershop på youtube? Haha, jeg trodde han skulle klippe av ørene mine!" Virtual fountain. Bra. Skikkelig bra.)
Ekkelt:
- han syntes det var ekkelt å stå i skammekroken.
(Kanskje ingen ser det hvis jeg vrir dataen litt mer til høyre. Sånn, det skulle være passe. Jess, da er det bare å surfe i vei. Nei. Ingen oppdateringer på såpeserie. Æh! Og deeeer gikk internett. Fint. Flott! Orker ikke å jobbe. Tralalala. Hvordan var det pennetrikset igjen. Hm. Rundt tommelen, sånn ja. Også veldig fort. Forbanna tyngdekraft! Ingenting virker i dag! Er det forresten fysisk mulig? Nei, nå. Arbeidet kaller. Hm, ting som rimer på ekkelt. Spekkelt, tekkelt, tacky. Hm. Klekkelt. Klekkelig. En klekkelig sum. Åh, det skulle jeg hatt. Ting går bare ut av kontoen. Eller de blir stående der til jeg finner bankluringen, eh, hva heter det? Trykkeren? Den svarte greia med en knapp på? Tallkasteren. Æh, jeg må bla i glemmeboken. (Synger:) Jeg må bla i glemmeboken. Har glemt så mye at jeg må i skammekroken. Der er det ekkelt å stå. Fordi veggene er altfor små. Hah! Tada! Ferdig med den. Bare 300 igjen før dagen er ferdig. Mat. Jeg må ha mat.)
Snakke:
- torturistene fikk fangen til å snakke
(Hm. Kanskje de andre tror at blafringen de hører er gamle ordbøker og ikke VG. Hva hvis jeg blar i begge to samtidig, og litt ekstra hardt i ordboka. Oxford dictionary har store ark. Store ark = mye lyd. Smart. VG i dag, ja. Mira om å slå sine nærmeste, kultur s. 10. Ja, joda, vold og kultur. Kan se at det hører sammen. Mira og kultur også, forsåvidt. Hm. Spesielt inspirert av Se og Hør i dag. Ingen trasige greier? Joh, der nede, ja. Torturistene fikk fangen til å snakke. Ja, den tar jeg. Fint det. Pause!)
- litt vennlig press var alt som skulle til for å få ham til å snakke.
(Fy f... jeg må tisse! "Nei du får ikke låne visakortet mitt til å betale den sydenturen! Jeg nekter å legge ut for 10 stykker til Lanzarote!" Hm-hm-hm, kan ikke snakke mer, nå må jeg snart hjelpe til med hendene. Det vil ta seg ut. Rykte om å ta på seg selv i offentlighet eller punge ut med passe penger. Punge ut. For et ordvalg. Hva er det hun sier? Jeg kan ikke konsentrere meg helt akkurat så veldig. Forbanna lukkemuskel! Og masemenneske! Hvor er ut? "Her er kortet! Hvor er do?" "Hva er koden?" Løpe, eh, nei, det gikk ikke i det hele tatt. Flyte bortover. Det er fint. Flyte. "8762!" Ah, do! Himmel på jord! Blackmail kalles det der. Blanding av jobb og privatliv. Jaja. Ingen kommer til å tenke noe videre over det uansett. Hvor mye koster egentlig den sydenturen?)
mandag, april 13, 2009
this thing called makkverk
Ingen steder i hele meg har lyst til å dra tilbake til Trondheim. Enda. Påska er mentalt uferdig, fragmenter av den ligger strødd overalt og ingen har orket å pusle den sammen. Nå var plutselig vinteren ferdig, våren penser seg selv inn på stasjonen med praksiser, eksamener og stopp i lånekassens giverglede. Man skal kunne sin anatomi, sin sykdomslære og sine tiltak. Man skal formidle dem til andre, levende mennesker med ordentlige, levende problemer. Man skal bære sitt ansvar, kaste lys i hjørnene og bli 24 år. Har man lyst til dette akkurat nå?
Nei.
Dette derimot; et klart ja:
Nei.
Dette derimot; et klart ja:
fredag, april 10, 2009
små engler, mye snø
Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne nesten ikke lenger se snøenglene hun og datteren hadde laget noen timer tidligere. De hadde ledd og kastet snø på hverandre. Nesten som før. Nesten som da du var med. De hadde tent lys i englevingene, og den lille hadde skutt fram surleppa da vinden blåste dem ut før hun rakk å gjøre det. I et lite sekund var du ute av tankene hennes. Da de stod og beundret verket de valgte å kalle "Små engler, mye snø" var de begge lykkelige. Et øyeblikks salighet før det igjen slo henne midt i magen, så hardt at hun måtte sette seg ned. "Går det bra, mamma?"
Hun valgte å huske deg som hennes. Som en del av henne selv, der du sprang ut i snøen ved første snøfall, strakte hendene opp i luften, kastet hodet bakover og smilte med hele kroppen. Fnuggene satte seg i det mørke håret, og da du kom inn, klar for kaffen hun rakte deg, kalte de deg en isprinsesse. "Min isprinsesse", hadde hun hvisket, og kysset deg forsiktig så krystallene ikke skulle falle ut.
Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne høre den rytmiske pusten til den lille i sofaen som fortalte at hun var langt, langt borte. Det var en trygghet i det, samtidig som savnet strammet grepet når lyden gikk ut av huset, og gjorde så vondt at hun måtte konsentrere seg for å få puste.
"Vi hadde deg en stund", hvisket hun ned i kaffekoppen.
"Takk for det."
Hun valgte å huske deg som hennes. Som en del av henne selv, der du sprang ut i snøen ved første snøfall, strakte hendene opp i luften, kastet hodet bakover og smilte med hele kroppen. Fnuggene satte seg i det mørke håret, og da du kom inn, klar for kaffen hun rakte deg, kalte de deg en isprinsesse. "Min isprinsesse", hadde hun hvisket, og kysset deg forsiktig så krystallene ikke skulle falle ut.
Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne høre den rytmiske pusten til den lille i sofaen som fortalte at hun var langt, langt borte. Det var en trygghet i det, samtidig som savnet strammet grepet når lyden gikk ut av huset, og gjorde så vondt at hun måtte konsentrere seg for å få puste.
"Vi hadde deg en stund", hvisket hun ned i kaffekoppen.
"Takk for det."
tapt
Det er sent. Jeg skulle sovet for lenge siden. Det skjedde angiveligvis ikke. Angiveligvis. Kan man bruke det? Nei. Ikke så veldig. Tydeligvis. Åpenbart. Tilsynelatende. Kan man bruke. Men ikke angiveligvis. Det som skjedde i stedet for at øynene lukket seg og jeg forsvant fra meg selv, var at de forble åpne og jeg forsvant i denne:
Nå kan jeg den. Da gjenstår det bare å vente på at vidunderet av en sangstemme skal bosette seg i halsen min.
mandag, april 06, 2009
problemfokusering
Jeg husker nå hvorfor bloggen gikk på veggen sist jeg prøvde å ta den opp igjen. Og gangen før der. Og før der. Og før der. Det er tomt. Jeg finner ingenting å skrive om. Livet mitt er ikke så fascinerende at det er nødvending å publisere meg selv i tide og utide, selv om jeg har aldri så lyst til det. Som tidligere dramastudent har man alltid behov for eksponere seg for alt og alle. Mangel på tilfredsstilt behov framprovoserer karftige abstinenser, noe som igjen, hvis urørt, gjør at man ramler inn i eksponeringstristhet og depresjon over å bare være en person. Seg selv. Æ være seg selv for seg selv og andre. Uutholdelig. Så, hva gjør man da?
En kort skisse av situasjonen
Utgangspunkt: å ville skrive blog.
Problem: å ikke ha noe å skrive om.
Løsning: (opp ned nederst på siden)
Det oppstod en hake. Ikke kan jeg skrive opp ned, og siden dette er cyberspace har siden ingen avgrensning, så det finnes ikke noe nederst. Jeg stiller spørsmål med min hengivenhet til cyberspace.
En kort skisse av situasjonen
Utgangspunkt: å ville skrive blog.
Problem: å ikke ha noe å skrive om.
Løsning: (opp ned nederst på siden)
Det oppstod en hake. Ikke kan jeg skrive opp ned, og siden dette er cyberspace har siden ingen avgrensning, så det finnes ikke noe nederst. Jeg stiller spørsmål med min hengivenhet til cyberspace.
fredag, april 03, 2009
onsdag, april 01, 2009
konsekvens av skalpell i munnen
Jeg har et krater i munnen min. Hvis du har noe du vil skjule for verden er det bare å ta kontakt. Det er enda ledig plass.
lørdag, mars 21, 2009
praksispendling
Da er det bestemt. I sju uker etter påske skal jeg pendle fram og tilbake til Rissa, et lite stykke trøndelag, rett over fjorden fra Trondheim. Med kollektivtrafikk tar det en og en halv time. Jeg skal begynne jobbdagen kl. 08.00, noe som betyr at reisen til Rissa starter noe før halv sju. Det er før 06.30. Fra sentrum. Jeg må altså stå opp mens klokken fortsatt viser 05.noe, noe som akkurat nå virker ganske umenneskelig. For at jeg skal kunne være i praksis med øynene åpne, noe som må til for å få godkjent praksis, må jeg legge en taktikk.
Overlevelsesstrategi:
- matpakke og frokost må smøres kvelden før
- dusjing må gjøres kvelden før
- pakking av utstyr må gjøres kvelden før
- ingen livstegn etter kl. halv ti.
- sovende lunsj
Med resten av kollektivets døgnrytme ser jeg at dette kan bli en utfordring. På den positive siden får jeg sett mer av Trondheim enn veien fra Moholt til St. Olavs, og jeg får tatt ferge. Det betyr nærkontakt med havet. Hver dag.
(I kveld skal jeg oppleve Kari Bremnes for første gang.)
Overlevelsesstrategi:
- matpakke og frokost må smøres kvelden før
- dusjing må gjøres kvelden før
- pakking av utstyr må gjøres kvelden før
- ingen livstegn etter kl. halv ti.
- sovende lunsj
Med resten av kollektivets døgnrytme ser jeg at dette kan bli en utfordring. På den positive siden får jeg sett mer av Trondheim enn veien fra Moholt til St. Olavs, og jeg får tatt ferge. Det betyr nærkontakt med havet. Hver dag.
(I kveld skal jeg oppleve Kari Bremnes for første gang.)
torsdag, mars 19, 2009
runding
I dag kjøpte jeg ei bok og ei penn. Mykt glass, dikt i samling av Cecilie Løveid. Tilsammen ble det 25 kroner. Boka kostet åtte kroner og nitti øre. Jeg lurer på hvor mange penger jeg egentlig har tapt på at tiøringene ikke finnes mer.
Bortsett fra det er jeg trett og har spist 34 grønne oliven.
35 grønne oliven.
36 grønne oliven.
37 grønne oliven.
38 og 39 grønne oliven.
Selv jeg egentlig ikke vil ha mer, spiser jeg én til. Bare for at det skal bli 40.
Bortsett fra det er jeg trett og har spist 34 grønne oliven.
35 grønne oliven.
36 grønne oliven.
37 grønne oliven.
38 og 39 grønne oliven.
Selv jeg egentlig ikke vil ha mer, spiser jeg én til. Bare for at det skal bli 40.
onsdag, mars 18, 2009
søndag, september 10, 2006
fra Solveig
Ny blogg:
http://luftig.livejournal.com
Den er fortsatt under konstruksjon. Noe er vanskelig å forstå. Noe er ikke så vanskelig. Jeg sliter med begge delene, kan du si.
Jeg har plukket røde epler fra epletreet i nabohagen. Det er ikke slang, for vi får lov. Det fører til litt mindre spennende hjertebank, men er like koselig. Lise og epletreet: Det datt et eple ned på bakken. Det datt ned fra et tre som ho Lise hoppa tau under. Oj, tenkte ho Lise, kan æ ta det med mæ? Neste episode i neste bolgg. Eventuelt blogg. Nå tenkte jeg på Mormor og de åtte ungene. Og Pippi Langstrømpe. Og Kalle Klovn. Og på at jeg egentlig skulle ha lest 40 sider til i morgen. Alle de koselige, gamle barne-heltene, også det smellet. Krønsj og nesegrus.
(da-dara-ra-da-da-ra-da, da-dara-ra-da-livets hjerte)
http://luftig.livejournal.com
Den er fortsatt under konstruksjon. Noe er vanskelig å forstå. Noe er ikke så vanskelig. Jeg sliter med begge delene, kan du si.
Jeg har plukket røde epler fra epletreet i nabohagen. Det er ikke slang, for vi får lov. Det fører til litt mindre spennende hjertebank, men er like koselig. Lise og epletreet: Det datt et eple ned på bakken. Det datt ned fra et tre som ho Lise hoppa tau under. Oj, tenkte ho Lise, kan æ ta det med mæ? Neste episode i neste bolgg. Eventuelt blogg. Nå tenkte jeg på Mormor og de åtte ungene. Og Pippi Langstrømpe. Og Kalle Klovn. Og på at jeg egentlig skulle ha lest 40 sider til i morgen. Alle de koselige, gamle barne-heltene, også det smellet. Krønsj og nesegrus.
(da-dara-ra-da-da-ra-da, da-dara-ra-da-livets hjerte)
tirsdag, august 22, 2006
bet. 22.08.06
Det kjennes ut som om hele kroppen har grått. Minst en time. Hele meg er gråte-sliten. Men jeg har ikke grått. Jeg har syklet til jeg ikke klarte å sykle mer. Da tenkte jeg, at nå kan jeg gå litt. Så syklet jeg videre. Uten å gå.
Lånet fra lånekassen har kommet. Det var godt, for nå har jeg ikke nok penger til å gå på IKEA. Langt mindre til å kjøpe det jeg skal kjøpe til skolen. Men fjoh, nå går det bra. Premenstrualiteten sank tre hakk etter det. Nå må jeg bare mote meg opp til jeg skal være sint på mannen som solgte meg en fancy sykkelpumpe, og sa at den passet til alle sykkelventiler. Alle utenom de tre forskjellige jeg prøvde den på, visstnok, for hjulet mitt er hvertfall fortsatt nesten flatt. Håper han ikke begynner å forklare det som om jeg var jente 14, blond, slank kropp, nydelig i bikini og stokk dum. Da vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre.
I Oslo går bakkene bare oppover.
Lånet fra lånekassen har kommet. Det var godt, for nå har jeg ikke nok penger til å gå på IKEA. Langt mindre til å kjøpe det jeg skal kjøpe til skolen. Men fjoh, nå går det bra. Premenstrualiteten sank tre hakk etter det. Nå må jeg bare mote meg opp til jeg skal være sint på mannen som solgte meg en fancy sykkelpumpe, og sa at den passet til alle sykkelventiler. Alle utenom de tre forskjellige jeg prøvde den på, visstnok, for hjulet mitt er hvertfall fortsatt nesten flatt. Håper han ikke begynner å forklare det som om jeg var jente 14, blond, slank kropp, nydelig i bikini og stokk dum. Da vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre.
I Oslo går bakkene bare oppover.
lørdag, august 19, 2006
min lille croissant
Krajst. Ny skole, nye mennesker, ny kantinemat. Gratis markeringstusj med sidemarkeringslapper inni, gratis plasttermokopp og gratis kaffe. Skolestart er slett ikke verst, så lenge man ikke kommer for sent. Jeg sykler til skolen. Fort. Jeg blir svett, men jeg rekker det. Spinning fast, fast, fast. Elin har laget croissanter. Nå skal jeg spise dem.
søndag, august 13, 2006
template
Det er stille før stormen. I dag regnet det popcorn. Når jeg strammer hestehalen, brytes tanketrådene. Sammenhengen mellom tankene står og faller på hårets ufrivillige dragning mot et ukjent element. Så blir det svart. Det blir ofte det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
