gulv, hvor er du?

På gulvet mitt ligger det masse klær. Kan du tenke deg? Klær! Hvorfor det, ville Mamma spurt. Hvordan kom de dit? Uhm, vet ikke? Noen kastet dem dit? Det kom en ufo fra intet, åpnet luka og dumpet klærne, som tilfeldigvis er i min størrelse, rett på stuegulvet? Det kom noen innbruddstyver som har misforstått konseptet, og ga meg klær i stedet for å ta alt jeg eier og har?

Etter å ha tråkket en sti i flere dager for å komme til kjøkkenet (en sti som nå begynner å bli ganske fin og tydelig. Turist- (et anagram for tursti)foreningen: jeg kan leies som stitråkker), betyr det ikke lenger så mye hvordan klærne kom seg på gulvet. Det kommer ingen tyver eller ufo-menn og legger dem pent sammen i skapet mitt. Jeg må gjøre det selv. Resultat: hei bloggen.

ønskereprise, til Stine

En bolle med gule sitroner

Jeg er helt alene i hele ditt hus
Og du sover

Jeg har aldri følt meg så lykkelig alene

rommet er gult
det står et akvarium i det ene hjørnet
du klarer aldri å holde tritt med algeproduksjonen
men det er du

og bare du
som har en bolle med gule sitroner midt på bordet

pustelydene går opp og ned
sakte
som når du ruller en klinkekule over et bord
taket er blått, overalt er det stjerner jeg
ligger å ser på hele universet

hele universet og en bolle med gule sitroner
plukket rett fra tanken om å ikke ha det bedre enn man har det akkurat nå

for akkurat nå er jeg lykkelig alene i hele ditt hus
og du sover

imagination, where did you go

Det er søndag og jeg kommer ikke inn i hodet mitt. Plutselig står jeg på utsiden av multitasking og virtuelle verdener med et spørsmål blinkende rosa og neonlyst bak øyelokkende: Er det feil å bli stressa når jeg ikke har mobilen med internett, dataen og DS'en innenfor rekkevidde mens jeg ser på tv?


Jeg vet svaret. Jeg visste svaret før jeg spurte. Man vet som oftest svaret på spørsmål i neonlys. Ja. Det er feil. Så kommer neste spørsmål. (Hva gjorde man før når man ikke hadde mobil, tv, internett og DS?) Jeg vil ikke høre det. Egentlig, for det kommer med en tvangsdefinisjon av selv. "En stillhetsredd nattøgle som ikke kan leve uten en oppkobling til ett eller annet." Skulle ønske jeg ikke kjente meg igjen i det.


Så hva gjør man? På en søndag?

listan

(At bloggen sletter alt jeg har skrevet er bare litt irriterende.)

I julegave av min gode venninne Ida (hjerte) fikk jeg en bok som var delvis skrevet og delvis uskrevet. Hva er bedre enn et prosjekt du ikke trenger å starte, men bare fullføre (bortsett fra et prosjekt du kan starte, men ikke trenger å fullføre. Gru over all fullførelse.)? Fordi jeg, av copyrightsmessige årsaker, ikke kan (les: tør) ta bilde av omslaget og legge det ut så hele verden (les: de tålmodige sjelene som leser disse livsfragmentene)får se, henter jeg det fra internett, fra andre som har gjort det før meg. (Parentesbloggen.) Hah. Do not kill det messenger. Ikke det at det egentlig utgjør en forskjell, bla, bla, bla, jeg eier ingen ting, og har ikke kommet på den fantastiske ideen om å brette mitt liv ut i lister.

Så nå skal jeg skrive lister. Jeg er godt utrustet med lister i blodet etter god opplæring helt fra jeg var stor nok til å begynne å forstå hva verden dreide seg om (takk mamma). "Listan" brukes, av grunner som igjen har copyrightsmessig opphav, bare som en inspirasjon. Oppdager nå at copyright visstnok er veldig viktig for meg. Hvorfor? Ingen aning. Eller 7. bud.

Derfor: ny kategori introduseres herved (trommevirvel, kongen, champagneflaske, rødt silkebånd og en absurd stor saks):

"Listan - mitt liv i listor"

2011

Tjueelleve.
Totusenogelleve.

Usensurert - 2011.
Når du snakker, skal jeg lytte.
Når du lytter, skal jeg snakke.
Og innimellom skal jeg lage kaos av ingenting.

jule-[insert word here]

Fordi folk parkerer som idioter, smøg vi oss inn på en altfor trang parkeringsplass og bøyde oss i støvet for fjernstyrt lås, for aldri i verden om vi hadde fått plass til en hel nøkkel mellom bilene. Utenfor min oppfattelse kunne det riktignok ikke være så trangt, for vi kom oss ut begge to, ut og inn på kjøpesenteret med et nødskrik, fordi vi ikke er fra stor-storbyen og dermed ikke vant til enveiskjørte dører. Vel inne møtte vi veggen igjen. Av folk. Barneskrik og menn med softis i hele ansiktet. Tynne ekspeditriser som, vet et herrens under, akkurat unnslapp å drukne i brunkrem. Mariah Carey som radbrekker O Helga Natt over sprakende høytalere. "Kan pappan til Ole komme til servicetorget? Vi har funnet din sønn." (Som om det var bare en pappa på kjøpesenteret med en sønn ved navn Ole som han ikke hadde oversikt over for øyeblikket.) God jul, gledelig jul, noe til mamma, noe til pappa, noe til søster, noe til bror, ikke glem den som båten ror, noe til katten, noe til natten (erotisk smiley fra kondomeriet) gå inn her, gå inn der, bare en ørliten, knøttliten knert for én av fire ønsker seg noe fra expert, og hvordan skal jeg tjene nok penger til det?

Den er følelsesladd, julehandlingen. Ladd med helt andre følelser enn julefølelser. Frustrasjon og mindreverdighet. Stress og fortvilelse. Forkledt i jul. Julehandel. Julereklame. Julekaffe. Juleøl. Julelys. Juleduk. Julegardiner til ditt julevindu. Ferdiglaget pepperkakedeig til julekakene. Giverglede i juleånden. Julekulden. Juletid. Som om alt blir så mye bedre hvis man setter "jul" foran. Julevold. Julefattigdom. Juleforurensning. Og vi sier ja. Jeg sier ja. Fordi det er jul. "Vil du ha en julepose?" "Ja, ååå, julepose." "Vil du betale 50 julekroner ekstra til inntekt til Redd Barna?" "Ja, selvfølgelig, det er jo jul." "Kanskje vi skulle tenke på Onkel Arne (som vi aldri inviterte fordi vi egentlig er jævlig egoistiske og en plass må da for helvete grensa gå) denne julen. Han var jo så ensom.

Vi kjøpte det vi skulle ha, og vel så det, og unnslapp akkurat før noen av oss rakk å bli sur. Kjørte hjem, forbi McDonalds hvis julereklame provoserer kraftig. (Kanskje det også er det den skal. Både matreklame og provosering ved å spille på menneskelig egoisme. Skal ha, skal ha, skal ha, men aldri gi noe tilbake. Tvilsomt. Vi snakker McDonalds her.) Forbi køen og hjem, til juleleiligheten, hvor jeg nå sitter på gulvet, ser utover rotet og spør meg selv: Hvorfor sa jeg ja til juleposene? De er upraktiske, tar stor plass, og går ikke an å rydde sammen. Ikke kan de resirkuleres uten å plukkes fra hverandre, og egentlig kan de ikke kastes i det hele tatt. De er juleposer. Og jula kastes ikke.

hvorpå Solveig er på vinmonopolet og møter en kjendis

Jeg sto i kø. En slapsete vårdag i mars, hadde jeg rømt fra folkmasser og grå snø. Stått i rulletrappa ned til den lune atmosfæren på vinmonopolet, sullet rundt blant sterkøl og rødvin akkurat passe lenge til jeg fant det jeg mente jeg lette etter. Sikkert en rødvin fra Rioja-området i Nord-Spania, som jeg oftere enn sjelden ender opp med. Så trasket jeg bort til kassa for å lette trykket på kontoen. Der, foran meg, står ei dame i blå gummistøvler med hvite blomster, mørk regnkåpe og en sammenlagt paraply. Lyse krøller danser mens hun drar kortet i kortautomaten, trykker koden og får et spørsmål:

"Vil du ha kvittering?"
"Sorry?"
"Do you want your receipt?"
"Yes, please. Thank you."

Irsk. Eller skotsk. Hun er fra Irland eller Skottland, og hun går for å pakke vinen i posen før jeg ser hvem hun er. Fionnuala Sherry. Min barndoms heltinne, en engel med fiolin og krus-krøller som førte Norge til seier i Melodi Grand Prix med Nocturne i 1995. Jeg var fortapt, og har vært det siden.

Vi utvekslet ikke et eneste ord. Ingen "ooh, jeg vet hvem du er" eller "uhm, who are you, and why are you looking at me like that?". Ikke ett eneste blikk. Men jeg smilte resten av dagen.

hvorpå Solveig tar fly og møter en kjendis

Nytt i Solveig møter kjendiser (Ja, en ny kategori. Oppført i dag. Gratulerer med dagen, kategori.):

Jeg har tatt fly med Anne B. Ragde. Dette skjedde: Jeg oppførte meg eksemplarisk. Hun oppførte seg eksemplarisk. Jeg så henne. Hun så en folkemengde. Jeg var i nevnt folkemengde. Hun var tidsriktig på bag-fronten med en gul North Face-bag i akkurat passe bag-størrelse med en selvskrevet navnelapp hvor det, ikke overraskende, stod "Anne B. Ragde" med grønn tusj. Den seilet forbi meg på bagasjebåndet. Vi utvekslet ikke et eneste ord, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

blikket

Kaffen er kald og eksamen står på andre siden av veien og stirrer på meg med argusøyne. Du er ikke skummel, hvis det er det du tror. Jeg kan late som om jeg har god tid, jeg. Stå her på andre siden av veien og stirre på deg til øynene begynner å renne, kjeven gjesper seg ut av ledd og musklene i ryggen skriker i smerte av mangel på blodtilførsel. Stå her på andre siden og stirre deg inn i din egen karakterskala, vippe deg av din egen prestasjonspinne, skape vibrasjon i dine kaldsvette kaffenerver. For med lyst hår har jeg isøyne under ransakende øyenbryn, som fnyser av ditt fattige forsøk på Blikket. Du er sjanseløs, eksamen. Sjanseløs, og jeg gir deg herved én mulighet til: Er du sikker på at du ønsker å puste meg ned i nakken på denne måten?

på vona

Da er det omtrent ni dager til siste eksamen, jeg har lyst til å si for alltid, men må før eller siden sikkert børste av skole-hjernen igjen. Ni usle dager. Uten høydepunkt. Dagene nå glir inn i hverandre og blir til én lang dag med små power naps, eller krafthviler, spredt ut over de 24 timene døgnet sies å ha. Jeg merker lite til dem. Nå blir det nesten ikke mørkt heller. Det eneste som gjør at jeg merker at det er natt, er flaggermusa som har funnet et ledig luftrom, omringet av trær på alle kanter rett utenfor soveromsvinduet. I perioder lurer jeg på om den har satt seg fast, og ikke ser at hvis den bare flyr tre meter høyere så er det fri passasje til hvorhen den måtte ønske. Den om det. Jeg om meg. Dette er selvfølgelig etter at jeg har lagt både klokka og mobilen på hver sine respektive plasser, og teipet over tiden på datamaskinen for at døgnet skal få bestemme seg selv. Jobb når du er effektiv. Ikke etter klokka. Dette hadde fungert veldig mye bedre hvis jeg hadde kjent forskjell på effektiv og ineffektiv. Nå er det litt på lykke og fromme. Mest på fromme.

fromme (bare i uttrykk)
på lykke og fromme: planløst; på måfå; på vona; tilfeldig.

Nynorsk:
på lykke og fromme: på von og våge

Jeg er på en våge. Ni usle dager. Og pusten er fri.

etterpå

Med gnagsår i magen sitter hun i kvikkleire. Typisk ugunstig. Men fordi det nettopp forsvant en hånd, blir hun sittende. En hånd hun kysset inne i et smug, et stjålet privat øyeblikk. En hånd hun holdt i ved mørkets frambrudd. En hånd hun dro i for å få med på tur. En hånd hun fanget da den snublet. En hånd hun slet i for å få opp. Slet. Lenge. Og gråtende. Men noen ting er man ganske enkelt ikke sterkere enn. Tyngdekraften for eksempel. Verdens sterkeste mann. Toget. Samfunnsnormer. De som sitter under kvikkleiren og krever det de ser på som sitt. Ikke sterkere enn. Uflaks. Så hun blir sittende og stirre på punktet hvor hun så henne sist. Håpet om at det skal være en ond spøk sitrer fortsatt i kroppen. Tulla, tadaa, jeg er ikke død, så du ikke alle feilene, så du ikke trådene som sikret meg til jorden, så du ikke klippingen og limingen, mikrofonen som kom inn i bildet, kameraene som zoomet inn på ansiktsuttrykket ditt da leiren kvalte meg levende, latteren bak alle skrikene, kjære, jeg er ikke død, jeg er her, du kan få fargen tilbake i ansiktet ditt nå, smilet tilbake i øynene dine nå. Hun er ikke sterkere enn håpet heller. Derfor blir hun sittende og vente på fortsettelsen.

prefiks

Lykke sier han. Lykkeprosjekt, og hun biter i stykker alle neglene til blodranden er blottet og alle kan se. Ikke noe foran. Ikke noe etter. Kaffen blir kald. Lykke, hvisker det inni hodet hennes. Ordet spretter fra hjernehalvdel til hjernehalvdel, brøyter seg gjennom rustne rør og tette tankebaner, lykkelig skal du være, langt inni marg og bein, inni marg og bein, lykkemargogbein. Lykke. Inn. I. Marg. Og. Bein. Hun våger seg utpå: Lykke? Han ser på henne som om hun ikke er der. Så går han. Hun står alene igjen med konflikt i magen og et urolig ord som skriker henne i øret.

aldrigrønt

I en park av eviggrønt ligger hun omringet av evigrødt og jeg sitter ved siden av. Hennes hånd er i min fordi det er alt jeg kommer på å gjøre. Så kommer virkeligheten. Som vann gjennom en demning av håp og fornektelse bygget i hastig desperasjon, siver den gjennom. "Muren din bryter", hvisker hun, og lukker øynene. Jeg ser det komme. Det er fritt for sandsekker. Fritt for mose i gamle husvegger og naturen tar igjen hevn for at jeg trodde den lot seg lure. Én-null. Hun er så blek mot det dyprøde bakteppet og jeg har altfor mye blod igjen. Altfor mye blod. "Hvilken blodtype har du?", hvisker jeg inn i øret hennes, og begynner å bite hull på huden ved håndleddet. "Null", hvisker hun tilbake. Jeg har null, jeg har også null, roper det inni meg, og tennene bryter gjennom den tynne barrieren. Jeg tetter dikene. Med blod, før jeg kjenner en hånd på låret. Hun åpner øynene tungt og rister svakt på hodet. Det er nesten usynlig, men jeg ser det. "Minus", puster hun. "Null minus." Dikene bryter og hun skylles bort. Tilbake sitter jeg i en dam av null minus og holder pusten med en hånd i min. Det er alt jeg kommer på å gjøre for ikke å dø.

regler:

- Ta pauser, men ikke på internett.
- Ingen lesning av annet enn pensum og oppgave før klokka åtte. (avis er lov til frokost)
- Ha fokus fram til klokka åtte, og slapp helt av etter det.
- Planlegg dagen overkommelig, ikke sett mål man ikke kan nå.

Så langt er det alt jeg har.
So far, pretty good.

nytt forsøk

Jeg har laget konsentrasjonsregler for å hjelpe min selvdisiplin. Will get back to you on that.

en åpenbar mangel

Jeg skulle ønske jeg brukte briller. Ser for meg at det hadde vært så mye lettere hvis jeg nå, midt i en gryende konsentrasjonsfase, kunne tatt brillene opp fra bordet, plassert dem foran øynene, ignorert den brennende følelsen de skaper der de hviler bak ørene og startet på oppgaven. Det hadde vært konsentrasjonsbrillene. Oppgavebrillene. Seriøst arbeid-brillene. Selve symbolet på at nå jobber jeg, nå er jeg en seriøs student med ambisiøse planer, en lovende spire i en verden av ukjent, spennende kunnskap som driver meg framover, utvider grenser for min akademiske horisont. Hjernen min ville fråtset i tunge artikler, og fingrene ville løpe over tastaturet, fulle av energi og pågangsmot. Jeg skal forandre verden. Jeg skal bli noe. Jeg skal utrette noe. Jeg er et intellektuelt fagmenneske som oser av kunnskap, myk og behagelig, men som hvis urettferdig behandlet eksploderer bak brillene, iskald og nådeløs, autoritær og saklig. Diskusjonsbrillene. Verdensvant-brillene. Den mørke innfatningen er konturene rundt meg som bunnsolid fagperson. Så skulle jeg tatt dem av, og pausen full av kaffe, skravling og latter skulle senke seg over meg, pakke meg inn i god samvittighet og fått meg i seng før behovet for søvn ikke lenger kunne tilfredsstilles på grunn av døgnets åpenbare mangel på timer.

Men jeg har ingen briller. Jeg differensierer ikke mellom arbeidstid og pausetid. Jeg overskrider leggetiden. Jeg hopper inn og ut av konsentrasjon og har ikke sett god samvittighet på flere måneder. Jeg lener meg på symboler jeg ikke har når klokken bikker fire og jeg enda ikke har skrevet et ord. På riktig oppgave. Selvfølgelig setter jeg stor pris på mitt rovfuglsyn. Men det skaper ingen mirakler.

the dark's closing

in. I think I'm safe for now 'cause I still haven't put nothing in my pockets.

every cloud

has a silver lining.

hei, treningsbloggen

Konfetti til alle; jeg har vært på trening igjen. Biceps er ikke fornøyd, men har enda ikke følt trang til å ty til silent treatment. Jeg er takknemlig, men velger å ikke juble for mye av den grunn. Se bare hva som skjedde i OL. Skinnet er solgt, men bjørnen vandrer fortsatt i Saltdalen, fornøyd og uvitende om sin planlagte skjebne. Bra for bjørnen. Dårlig for OL. Konklusjon: Ingen jubling før faren er over og biceps smiler igjen.

I morgen er planen å teste 1RM på beinpress. Regner med at resultatet er langt under pari, og velger å ikke utdype kommentaren noe ytterligere.

Solveig og biceps - et dypdykk i biceps uforklarlige, ubehagelige oppførsel og et forslag til løsning på problemet

Her om dagen var jeg på trening. Syklet litt som oppvarming og trente styrke på mage, rygg og armer. Jeg var fornøyd. Jeg hadde vært flink som hadde kommet meg ut av huset og ikke flyktet ut av treningssalen før etter litt under to timer, og kunne nyte en smoothie og en skive med salami hadde det ikke vært for at klokken var elleve og senga formelig hoppet ut av soverommet og kom og hentet meg.

I dag, to dager etterpå, er jeg ikke så fornøyd. Det har oppstått en konsentrert smerte i nedre del av biceps som har et mønster jeg, som tilsynelatende snart utdannet fysioterapeut, ikke klarer å forklare. Skal jeg først klage, kan jeg ærlig innrømme at jeg ikke trenger å kjenne så veldig godt etter for å lokalisere smerte andre steder. Hoftene for eksempel. Nederst i magen. I dag var det glatt, og selv om jeg ikke repeterte mitt spektakulære, men kraftig mislykkede, forsøk på å hoppe høyt og sprelle med beina i lufta for å unngå å falle når man løper til bussen, fikk jeg bekreftet det jeg egentlig alltid har visst: magen er med på å holde deg oppreist. Nederste del av magen også. Trampe hadde nok, i motsetning til Bambi, meget velutviklede magemuskler, om man da ikke velger å henge seg opp i hans enorme føtter og dermed mulig bedre forutsetning for isdansing. Joda, nederste del av magen er veldig med, og den tar ikke hensyn til at du har bestemt at den trenger restitusjon. At man ikke kan høre på seg selv.

Lett klaging må derimot vike for alvorlig klaging; Biceps. Jeg kan stå inne for at om ikke Helgerud og Hoffs 4x4-regime fungerer som det skal, gir det deg hvertfall følelsen av å ha trent i mange dager etterpå, i den grad to dager kan regnes som mange. Noe som likevel slår meg som litt rart, er til hvilken tid på dagen jeg blir klar over denne veldig lokaliserte, veldig konsentrerte smerten. Det var ikke morgenen dagen etter som jeg hadde forventet. Det kom på kvelden. Rundt klokken fem begynte armene min å svare "nei, tusen takk du, det der vil jeg ha meg frabedt" når jeg ønsket at de skulle rekke etter noe. "Herregud da", tenkte jeg. "Nå? Dere velger nå som et tidspunkt for trass?" De ga meg silent treatment og smertehugg resten av kvelden, men må ha blitt lei dette for da jeg stod opp i dag morges var de, mer eller mindre, fine, myke og blide. Hele arbeidsdagen var de fine, men da klokka slo to, magen begynte å rumle, pasientene var avsluttet og hodet koblet av, satte de i gang igjen. "Nei!" Sa de. "Slutt. La oss være i fred!" Så kom de med en regle som ikke passer seg i skrevet form, skrudde på smerten for fullt og lo en latter full av ondskap og skadefryd. Etter det har jeg ikke pratet med dem. Prøvde å inngå et kompromiss da jeg skulle bære en bærepose med mitt nyervervede speilreflekskamera oppover en tung bakke, men måtte gå hjem med uforrettet sak og en meget smertefull venstrearm.

For å forstå denne unormalt oppstående smerten kan det være lurt å oppsummere. Helst skulle jeg hatt en tabell, men det er ikke en del av tilbudet. Visstnok.

Oppsummering:
- Dag 1, kveld: Trening av biceps.
- Dag 2, morgen: Biceps ok.
- Dag 2, kveld: Biceps stikker ut surleppa, henger med hodet og nekter å lage mer enn 120 graders vinkel i albuen.
- Dag 3, morgen: Biceps ok.
- Dag 3, tidlig ettermiddag: Biceps trasser, er kompromissløs, innfører et heftig smerteregime ved hver overtredelse av deres egenproduserte regler.

Som man kan se av oversikten, er morgener ok, mens ettermiddag og kveld er preget av trening (engangsforeteelse), surlepper, trass og smerter. For å tenke videre rundt dette kan man spørre seg, hva er det man gjør om morgenen som man ikke gjør om kvelden? Eller omvendt? Ingenting som kan forklare smerter, fordi man skulle tro at biceps etter å ha klaget hele dagen er lykkelig over endelig å få legge seg i senga. Nøkkelen ligger i hva man gjør før morgenen og før kvelden. Man sover. Og man sover ikke.

Så, etter personlig erfaring, lettere forskning og tunge argumentasjoner og analyser, har jeg kommet fram til at man unngår biceps-trass ved hvile. Hvis jeg nå fører på en tung vitenskapelig tidsskriftsartikkel som kilde som støtter opp om mine funn, er det nok til å bli hjemme fra jobb?