jule-[insert word here]

Fordi folk parkerer som idioter, smøg vi oss inn på en altfor trang parkeringsplass og bøyde oss i støvet for fjernstyrt lås, for aldri i verden om vi hadde fått plass til en hel nøkkel mellom bilene. Utenfor min oppfattelse kunne det riktignok ikke være så trangt, for vi kom oss ut begge to, ut og inn på kjøpesenteret med et nødskrik, fordi vi ikke er fra stor-storbyen og dermed ikke vant til enveiskjørte dører. Vel inne møtte vi veggen igjen. Av folk. Barneskrik og menn med softis i hele ansiktet. Tynne ekspeditriser som, vet et herrens under, akkurat unnslapp å drukne i brunkrem. Mariah Carey som radbrekker O Helga Natt over sprakende høytalere. "Kan pappan til Ole komme til servicetorget? Vi har funnet din sønn." (Som om det var bare en pappa på kjøpesenteret med en sønn ved navn Ole som han ikke hadde oversikt over for øyeblikket.) God jul, gledelig jul, noe til mamma, noe til pappa, noe til søster, noe til bror, ikke glem den som båten ror, noe til katten, noe til natten (erotisk smiley fra kondomeriet) gå inn her, gå inn der, bare en ørliten, knøttliten knert for én av fire ønsker seg noe fra expert, og hvordan skal jeg tjene nok penger til det?

Den er følelsesladd, julehandlingen. Ladd med helt andre følelser enn julefølelser. Frustrasjon og mindreverdighet. Stress og fortvilelse. Forkledt i jul. Julehandel. Julereklame. Julekaffe. Juleøl. Julelys. Juleduk. Julegardiner til ditt julevindu. Ferdiglaget pepperkakedeig til julekakene. Giverglede i juleånden. Julekulden. Juletid. Som om alt blir så mye bedre hvis man setter "jul" foran. Julevold. Julefattigdom. Juleforurensning. Og vi sier ja. Jeg sier ja. Fordi det er jul. "Vil du ha en julepose?" "Ja, ååå, julepose." "Vil du betale 50 julekroner ekstra til inntekt til Redd Barna?" "Ja, selvfølgelig, det er jo jul." "Kanskje vi skulle tenke på Onkel Arne (som vi aldri inviterte fordi vi egentlig er jævlig egoistiske og en plass må da for helvete grensa gå) denne julen. Han var jo så ensom.

Vi kjøpte det vi skulle ha, og vel så det, og unnslapp akkurat før noen av oss rakk å bli sur. Kjørte hjem, forbi McDonalds hvis julereklame provoserer kraftig. (Kanskje det også er det den skal. Både matreklame og provosering ved å spille på menneskelig egoisme. Skal ha, skal ha, skal ha, men aldri gi noe tilbake. Tvilsomt. Vi snakker McDonalds her.) Forbi køen og hjem, til juleleiligheten, hvor jeg nå sitter på gulvet, ser utover rotet og spør meg selv: Hvorfor sa jeg ja til juleposene? De er upraktiske, tar stor plass, og går ikke an å rydde sammen. Ikke kan de resirkuleres uten å plukkes fra hverandre, og egentlig kan de ikke kastes i det hele tatt. De er juleposer. Og jula kastes ikke.