stearinlysdagen

Ja.
Så kom livet, dere. Jada. Hardt og brutalt, kom det, uten å gi noe slags forvarsel. En dag var det der bare, med sine oppgaver og plikter, moralske og lovmessige greier som man skulle følge. Sånn plutselig. Ingen gitarer og badeballer, i alle fall ikke før middag. Allmenngyldig var det visst. Og det strakk seg rundt hele verden, både øverst og nederst. Som en veldig tjukk slange som legger på seg enda mer, og biter seg selv i halen. Du kan ikke rømme, sa mamma. Du må bare gjøre det. Gjøre livet ditt.

Oppgaven skriver ikke seg selv, ser det ut som.
Nå har jeg sittet i senga i hele dag
og skrevet
og lest
og sovnet
og skrevet
og lest
og tent stearinlys
og drukket kaffe
og sølt kaffe utover hele sengen og Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900
og drukket vann med sitron i
og sølt vann med sitron i utover hele gulvet
og skrevet
og klusset
og tent stearinlys
og fortvilt
og panikkert
og knasket smertestillende.
"Du får ikke sitte så mye", sa legen til meg.
Hah.
Prøv du å skrive oppgave stående. I fire dager.

Jeg lever på smertestillende. Og kaffe. Jeg er blitt en av dem. Forskjellen er at jeg spiser i tillegg. Ikke fortvil. Jeg er egentlig en sunning. Sunn altså. Også har jeg sett Trond Nagel Dahl. Den skal jeg leve lenge på. I tillegg til naproxen, kaffe og sitronvann.