oppgaveresultat

Før var jeg flink til å skrive. Nå er det borte. Farvel mitt skrivetalent som forsvant så plutselig sammen med mitt spirende talent på piano som jeg egenhendig fikk bukt med da det for alvor begynte å utvikle seg.

Jaja, sukker jeg, og mens jeg hører meg selv synge en gripende sang om været, tenker jeg tilbake på den tiden da jeg var lykkelig å hadde talenter. Ikke det at talenter er nøkkelen til lykke, nei så langt derifra, tenker jeg så, og høres ut som en svart-hvitt-film fra 1934, hvor det ikke var viktig hvilken farge man hadde på håret, for nyansene kom ikke til syne uansett. På film i 1934 hadde man enten mørkt hår eller lyst hår. Hvitt eller svart, og fargene på klærne passet alltid sammen. Det var også sjelden man hadde urenheter i huden, for lufta inneholdt ennå frisk fjelluft som rant nedover fjellet og la seg i rennesteinene. Nå, i de nyere tider, har vi utviklet en mur, slik at fjelllufta enten må være veldig sterk, eller ha nøkkel for å komme inn. Siden den ikke er velsignet med rå muskelkraft eller gullnøkkelen til samfunnet, må den bli på fjellet der den hører hjemme. Fint, tenker vi, sånne innvandrere er ekle, mens vi fortviler over ansiktsrensen som bare gjør det verre, og dekker over kvisekraterene med tre cm. foundation. Foundation, ja, tenker jeg, og kommer på at jeg egentlig skulle skrive oppgave her jeg sitter. Det var mitt mission. Men det er mulig at jeg sovner fra det. Uten talent er det vanskelig å begynne på noe stort.