directors cut

Klokken er ti på halv elleve. Ute lukter det sommerkveld i Verona og småfuglene har akkurat sovnet. Min hand å holde i er opptatt med å spise pizza i Bø i Telemark, men jeg har vin og Kari Bremnes. I will survive.

Apropos ingenting av det overnevnte har jeg en undring. Hvem er det som finner på eksempelsetningene i ordbøkene? Kan man være spesielt ansatt til å gjøre akkurat det? Jeg skulle ønske at tankerekken som ledet opp til disse setningene også var tatt med i ordboka. Eller at man kunne kjøpe en ekstrautgave. Directors cut, special edition. Jeg ville kjøpt den. Uten å blunke.

Fra ordnett.no:

Flau:
- (skamfull) - han syntes det var flaut å leke med dukker.
(Sjefen ser på meg. Å ikke forberede seg til dette møtet var skikkelig, skikkelig, skikkelig dumt. Notis til selv: må legge om prioriteringene. Jobb foran hensynsløs flørting med kolleger. Dette er flaut. Gah, jeg håper jeg ikke rødmer! Hm. Hvor har jeg denne følelsen fra. Æh. Flashback! Jah! Idé! Takk, ekle barndom! "Kjartan?" Æsj, den stemmen. Argusøyne. Ikke spy, ikke spy, ikke spy. "Har du noe på flau, skamfull?" "Han syntes det var skikkelig, skikkelig flaut å leke med dukker." "Hm. Vi dropper skikkelig. Ellers bra.")

- (platt) stupid - he was a virtual fountain of stupid jokes.
(Jeg sitter på kontoret i Oslo og ser ut av vinduet. Utenfor travler folk forbi. Hm. Travler. Et nytt verb? Mulig. Oj, han hadde rare sko. Og sleik. Haha. Hadde ikke håret vært lyst, kunne han vært Ari Behn. Lysfontene. Fokuser! Arbeidet kaller. Lysfontene. For en dust. Jah. Stupid, stupid. Hva er skikkelig dumt? Jokes! Light Fountain of stupid jokes. Njææ. "Hei, Petter, har du hørt virtual barbershop på youtube? Haha, jeg trodde han skulle klippe av ørene mine!" Virtual fountain. Bra. Skikkelig bra.)

Ekkelt:
- han syntes det var ekkelt å stå i skammekroken.
(Kanskje ingen ser det hvis jeg vrir dataen litt mer til høyre. Sånn, det skulle være passe. Jess, da er det bare å surfe i vei. Nei. Ingen oppdateringer på såpeserie. Æh! Og deeeer gikk internett. Fint. Flott! Orker ikke å jobbe. Tralalala. Hvordan var det pennetrikset igjen. Hm. Rundt tommelen, sånn ja. Også veldig fort. Forbanna tyngdekraft! Ingenting virker i dag! Er det forresten fysisk mulig? Nei, nå. Arbeidet kaller. Hm, ting som rimer på ekkelt. Spekkelt, tekkelt, tacky. Hm. Klekkelt. Klekkelig. En klekkelig sum. Åh, det skulle jeg hatt. Ting går bare ut av kontoen. Eller de blir stående der til jeg finner bankluringen, eh, hva heter det? Trykkeren? Den svarte greia med en knapp på? Tallkasteren. Æh, jeg må bla i glemmeboken. (Synger:) Jeg må bla i glemmeboken. Har glemt så mye at jeg må i skammekroken. Der er det ekkelt å stå. Fordi veggene er altfor små. Hah! Tada! Ferdig med den. Bare 300 igjen før dagen er ferdig. Mat. Jeg må ha mat.)

Snakke:
- torturistene fikk fangen til å snakke
(Hm. Kanskje de andre tror at blafringen de hører er gamle ordbøker og ikke VG. Hva hvis jeg blar i begge to samtidig, og litt ekstra hardt i ordboka. Oxford dictionary har store ark. Store ark = mye lyd. Smart. VG i dag, ja. Mira om å slå sine nærmeste, kultur s. 10. Ja, joda, vold og kultur. Kan se at det hører sammen. Mira og kultur også, forsåvidt. Hm. Spesielt inspirert av Se og Hør i dag. Ingen trasige greier? Joh, der nede, ja. Torturistene fikk fangen til å snakke. Ja, den tar jeg. Fint det. Pause!)

- litt vennlig press var alt som skulle til for å få ham til å snakke.
(Fy f... jeg må tisse! "Nei du får ikke låne visakortet mitt til å betale den sydenturen! Jeg nekter å legge ut for 10 stykker til Lanzarote!" Hm-hm-hm, kan ikke snakke mer, nå må jeg snart hjelpe til med hendene. Det vil ta seg ut. Rykte om å ta på seg selv i offentlighet eller punge ut med passe penger. Punge ut. For et ordvalg. Hva er det hun sier? Jeg kan ikke konsentrere meg helt akkurat så veldig. Forbanna lukkemuskel! Og masemenneske! Hvor er ut? "Her er kortet! Hvor er do?" "Hva er koden?" Løpe, eh, nei, det gikk ikke i det hele tatt. Flyte bortover. Det er fint. Flyte. "8762!" Ah, do! Himmel på jord! Blackmail kalles det der. Blanding av jobb og privatliv. Jaja. Ingen kommer til å tenke noe videre over det uansett. Hvor mye koster egentlig den sydenturen?)

this thing called makkverk

Ingen steder i hele meg har lyst til å dra tilbake til Trondheim. Enda. Påska er mentalt uferdig, fragmenter av den ligger strødd overalt og ingen har orket å pusle den sammen. Nå var plutselig vinteren ferdig, våren penser seg selv inn på stasjonen med praksiser, eksamener og stopp i lånekassens giverglede. Man skal kunne sin anatomi, sin sykdomslære og sine tiltak. Man skal formidle dem til andre, levende mennesker med ordentlige, levende problemer. Man skal bære sitt ansvar, kaste lys i hjørnene og bli 24 år. Har man lyst til dette akkurat nå?

Nei.

Dette derimot; et klart ja:

små engler, mye snø

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne nesten ikke lenger se snøenglene hun og datteren hadde laget noen timer tidligere. De hadde ledd og kastet snø på hverandre. Nesten som før. Nesten som da du var med. De hadde tent lys i englevingene, og den lille hadde skutt fram surleppa da vinden blåste dem ut før hun rakk å gjøre det. I et lite sekund var du ute av tankene hennes. Da de stod og beundret verket de valgte å kalle "Små engler, mye snø" var de begge lykkelige. Et øyeblikks salighet før det igjen slo henne midt i magen, så hardt at hun måtte sette seg ned. "Går det bra, mamma?"

Hun valgte å huske deg som hennes. Som en del av henne selv, der du sprang ut i snøen ved første snøfall, strakte hendene opp i luften, kastet hodet bakover og smilte med hele kroppen. Fnuggene satte seg i det mørke håret, og da du kom inn, klar for kaffen hun rakte deg, kalte de deg en isprinsesse. "Min isprinsesse", hadde hun hvisket, og kysset deg forsiktig så krystallene ikke skulle falle ut.

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne høre den rytmiske pusten til den lille i sofaen som fortalte at hun var langt, langt borte. Det var en trygghet i det, samtidig som savnet strammet grepet når lyden gikk ut av huset, og gjorde så vondt at hun måtte konsentrere seg for å få puste.

"Vi hadde deg en stund", hvisket hun ned i kaffekoppen.
"Takk for det."

tapt

Det er sent. Jeg skulle sovet for lenge siden. Det skjedde angiveligvis ikke. Angiveligvis. Kan man bruke det? Nei. Ikke så veldig. Tydeligvis. Åpenbart. Tilsynelatende. Kan man bruke. Men ikke angiveligvis. Det som skjedde i stedet for at øynene lukket seg og jeg forsvant fra meg selv, var at de forble åpne og jeg forsvant i denne:



Nå kan jeg den. Da gjenstår det bare å vente på at vidunderet av en sangstemme skal bosette seg i halsen min.

problemfokusering

Jeg husker nå hvorfor bloggen gikk på veggen sist jeg prøvde å ta den opp igjen. Og gangen før der. Og før der. Og før der. Det er tomt. Jeg finner ingenting å skrive om. Livet mitt er ikke så fascinerende at det er nødvending å publisere meg selv i tide og utide, selv om jeg har aldri så lyst til det. Som tidligere dramastudent har man alltid behov for eksponere seg for alt og alle. Mangel på tilfredsstilt behov framprovoserer karftige abstinenser, noe som igjen, hvis urørt, gjør at man ramler inn i eksponeringstristhet og depresjon over å bare være en person. Seg selv. Æ være seg selv for seg selv og andre. Uutholdelig. Så, hva gjør man da?

En kort skisse av situasjonen
Utgangspunkt: å ville skrive blog.
Problem: å ikke ha noe å skrive om.
Løsning: (opp ned nederst på siden)

Det oppstod en hake. Ikke kan jeg skrive opp ned, og siden dette er cyberspace har siden ingen avgrensning, så det finnes ikke noe nederst. Jeg stiller spørsmål med min hengivenhet til cyberspace.

æ e egentlig en danser

Jeg er dypt forelsket i Kari Bremnes.

konsekvens av skalpell i munnen

Jeg har et krater i munnen min. Hvis du har noe du vil skjule for verden er det bare å ta kontakt. Det er enda ledig plass.

praksispendling

Da er det bestemt. I sju uker etter påske skal jeg pendle fram og tilbake til Rissa, et lite stykke trøndelag, rett over fjorden fra Trondheim. Med kollektivtrafikk tar det en og en halv time. Jeg skal begynne jobbdagen kl. 08.00, noe som betyr at reisen til Rissa starter noe før halv sju. Det er før 06.30. Fra sentrum. Jeg må altså stå opp mens klokken fortsatt viser 05.noe, noe som akkurat nå virker ganske umenneskelig. For at jeg skal kunne være i praksis med øynene åpne, noe som må til for å få godkjent praksis, må jeg legge en taktikk.

Overlevelsesstrategi:
- matpakke og frokost må smøres kvelden før
- dusjing må gjøres kvelden før
- pakking av utstyr må gjøres kvelden før
- ingen livstegn etter kl. halv ti.
- sovende lunsj

Med resten av kollektivets døgnrytme ser jeg at dette kan bli en utfordring. På den positive siden får jeg sett mer av Trondheim enn veien fra Moholt til St. Olavs, og jeg får tatt ferge. Det betyr nærkontakt med havet. Hver dag.

(I kveld skal jeg oppleve Kari Bremnes for første gang.)

runding

I dag kjøpte jeg ei bok og ei penn. Mykt glass, dikt i samling av Cecilie Løveid. Tilsammen ble det 25 kroner. Boka kostet åtte kroner og nitti øre. Jeg lurer på hvor mange penger jeg egentlig har tapt på at tiøringene ikke finnes mer.

Bortsett fra det er jeg trett og har spist 34 grønne oliven.
35 grønne oliven.
36 grønne oliven.
37 grønne oliven.
38 og 39 grønne oliven.

Selv jeg egentlig ikke vil ha mer, spiser jeg én til. Bare for at det skal bli 40.

velkommen tilbake

Solveig.
Takk.

I morgen sykler jeg. Uansett vær.

fra Solveig

Ny blogg:
http://luftig.livejournal.com
Den er fortsatt under konstruksjon. Noe er vanskelig å forstå. Noe er ikke så vanskelig. Jeg sliter med begge delene, kan du si.

Jeg har plukket røde epler fra epletreet i nabohagen. Det er ikke slang, for vi får lov. Det fører til litt mindre spennende hjertebank, men er like koselig. Lise og epletreet: Det datt et eple ned på bakken. Det datt ned fra et tre som ho Lise hoppa tau under. Oj, tenkte ho Lise, kan æ ta det med mæ? Neste episode i neste bolgg. Eventuelt blogg. Nå tenkte jeg på Mormor og de åtte ungene. Og Pippi Langstrømpe. Og Kalle Klovn. Og på at jeg egentlig skulle ha lest 40 sider til i morgen. Alle de koselige, gamle barne-heltene, også det smellet. Krønsj og nesegrus.

(da-dara-ra-da-da-ra-da, da-dara-ra-da-livets hjerte)

bet. 22.08.06

Det kjennes ut som om hele kroppen har grått. Minst en time. Hele meg er gråte-sliten. Men jeg har ikke grått. Jeg har syklet til jeg ikke klarte å sykle mer. Da tenkte jeg, at nå kan jeg gå litt. Så syklet jeg videre. Uten å gå.

Lånet fra lånekassen har kommet. Det var godt, for nå har jeg ikke nok penger til å gå på IKEA. Langt mindre til å kjøpe det jeg skal kjøpe til skolen. Men fjoh, nå går det bra. Premenstrualiteten sank tre hakk etter det. Nå må jeg bare mote meg opp til jeg skal være sint på mannen som solgte meg en fancy sykkelpumpe, og sa at den passet til alle sykkelventiler. Alle utenom de tre forskjellige jeg prøvde den på, visstnok, for hjulet mitt er hvertfall fortsatt nesten flatt. Håper han ikke begynner å forklare det som om jeg var jente 14, blond, slank kropp, nydelig i bikini og stokk dum. Da vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre.

I Oslo går bakkene bare oppover.

min lille croissant

Krajst. Ny skole, nye mennesker, ny kantinemat. Gratis markeringstusj med sidemarkeringslapper inni, gratis plasttermokopp og gratis kaffe. Skolestart er slett ikke verst, så lenge man ikke kommer for sent. Jeg sykler til skolen. Fort. Jeg blir svett, men jeg rekker det. Spinning fast, fast, fast. Elin har laget croissanter. Nå skal jeg spise dem.

template

Det er stille før stormen. I dag regnet det popcorn. Når jeg strammer hestehalen, brytes tanketrådene. Sammenhengen mellom tankene står og faller på hårets ufrivillige dragning mot et ukjent element. Så blir det svart. Det blir ofte det.

match point

Jeg leide en film i god tro om at den var en av de forutsigbare romantiske, fulle av klisjeer og sukkersøte dialoger. Først da jeg kom hjem oppdaget jeg at det var en thriller. Så da stod jeg der da. Med en thriller i hånden. Man kan liksom ikke bytte en leiefilm, så jeg satte utfor. Uten støttemidler som pute og klart dagslys.
Jeg har sett en thriller.
(Psykisk skadd, men fortsatt i live)

Bloggen tar pause.

(grunnet prepms,
savn av kjæreste og
likegyldighet som spretter inn og ut når den føler for det)

tirsdag

Jag är den førsta menniskan i världshistorien som har sett däggmaskane ha intim!

Ellers forfaller jeg. Skulle egentlig kjørt i meg en boks jerntabletter for å få kroppen til å gjøre mer enn dra seg opp av senga midt på dagen, men det spørs om det virker mot sin hensikt. Derfor må jeg vente tre uker før jeg er ute av zombietilværelsen. Uten skrupler og med ny bh. Send bh - stopp - den gamle kryper opp - stopp - send også ny badevekt - den gamle viser for mye - stopp. Okei, kanskje med en liten skruppel.

Eg skal på tur. Ein ikkje så veldig stor tur. Det skadar selvtilliten min bare eg skriver nynorsk. Er eg god nok? tenkjer eg. Folk les dette. Nokon folk i alle høve. Held det? Eg har kjøpt ny regnbukse. Ho må halde, elles går eg attende og klagar. Eg trur eg må byrja og lese tysk igjen.

cool on your island

Solveig, sa jeg til meg selv i dag. Mer ble det ikke. Det var rett og slett ikke mer å si. Jeg hadde vekkerklokka halv ti. Noen må stukket ut en av mine fingre og slått den av, for jeg kan ikke huske noe. Elleve. En time bedre enn i går. Faen.

Da han kom var hun allrede i full gang med å kose seg. Harmonien og det fine melanoliske ble brutt av en summetone hun ikke klarte å fordrive. Hadde han vært en klegg, hadde han flakset bort lukten fra syrinen med sin hestebæsjvinge. Da hadde hun tatt ham med fluesmekkeren. Godt det bare er fordøyd gress, tenkte hun, slo til, og gikk inn for å sette på kaffen.

Har du aviset fryseren? spør mamma.
Nei.
Da foreslår jeg at gjør det, sier mitt indre.
Herre, nå er du kjedelig.

pengesatan

Det er mulig jeg må sette meg kraftig inn i husleieloven. Lovdata, var det. Lovdata er internettplassen med alle lovene. Herlig. Den blomsten hvis navn jeg har gått og tenkt på i hele dag viste seg å hete skogsvinerot.

Diplom for selverklært nerd.
Jeg må gå.

send mer sjokolade

Da Solveig glemte å stappe batteri i kamera før hun dro til Tusenfryd. Tusenfryd var gøy uansett. Jeg vant en ku. Den ga jeg til Elin. En liten ku. Alf Inge vant ingen ting. Men han har kommet inn på Bårdar, så det gjorde ikke noe. Jeg har kjøpt en rød bok. Til å skrive i. Og har ikke bitt negler på 21 dager. Jeg må innrømme at jeg er ganske stolt av meg selv. B på alle eksamener og lange negler. I går fant jeg 200 kr og femti øre, og et fleksikort med 4 klipp. Helt greit.