blikket

Kaffen er kald og eksamen står på andre siden av veien og stirrer på meg med argusøyne. Du er ikke skummel, hvis det er det du tror. Jeg kan late som om jeg har god tid, jeg. Stå her på andre siden av veien og stirre på deg til øynene begynner å renne, kjeven gjesper seg ut av ledd og musklene i ryggen skriker i smerte av mangel på blodtilførsel. Stå her på andre siden og stirre deg inn i din egen karakterskala, vippe deg av din egen prestasjonspinne, skape vibrasjon i dine kaldsvette kaffenerver. For med lyst hår har jeg isøyne under ransakende øyenbryn, som fnyser av ditt fattige forsøk på Blikket. Du er sjanseløs, eksamen. Sjanseløs, og jeg gir deg herved én mulighet til: Er du sikker på at du ønsker å puste meg ned i nakken på denne måten?