hjem

I helgen hadde vi folkehøgskole-reunion.
Først var det som å komme hjem. Herlig å treffe alle sammen igjen, og se at det var det samme. Ingenting var forandret. Da hele klassen sang Starmaker var alt som det skulle være.

Så var det som om vi alltid hadde vært der.
At vi fortsatt var elever, og drev på med vårt i det lille, halvisolerte samfunnet.
"Æ skal bare hent nå på rommet. Når va det vi skulle møt i storsalen?"
Vi var på rett plass til rett tid, og vi hadde ikke vært fra hverandre i nesten et halvt år.

Så var det vondt. Utrolig vondt.
Silje: "Dette er et kulturkræsj. Litt brutalt og jeg er sliten i sjela mi."
Sjelen min rives i stykker, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Det er som å leve mellom to forskjellige verdener. I to forskjellige tidsperioder.

Det er så mye tåke i Oslo.
Så ufattelig mye tåke.

En epoke er over.
Og jeg hater det.